Utdanning – en vare eller en rettighet?

Tekst: Astrid Austrheim, SAIHs lokallag

Tenk om du måtte betale store summer for å studere. At universitetet reklamerte med at jo større lommebok du har, jo mer får du for pengene. At utdanning blir en vare du kan kjøpe og skreddersy. Virker det ernt? Dette er virkeligheten for studenter over hele verden.

Kommersialisering av høyere utdanning skaper ulikhet, har negative konsekvenser for kvaliteten på undervisningen og er en trussel mot fri forskning. I løpet av de siste årene har antall studenter i verden økt kra ig. I 2015 startet 213 millioner studenter på universiteter verden over, hvilket utgjør en økning på 29 prosent siden 2000. Selvfølgelig er det positivt at stadig ere får tilgang på kunnskap, og utdanning er i mange tilfeller nøkkelen til utvikling. Men, denne utviklingen fører også med seg alvorlige utfordringer.

Les også: Retten til lik utdanning står i fare i flere og flere land. Også norske universiteter er truet av økt effektivisering, profitt og næringsinteresser. Hvor er studentene?

Mange land har ikke muligheten eller viljen til å drive med offentlig finansiering av universitetene sine. Mangel på finansiering og et økende antall studenter har ført til at andre private aktører tar på seg utdanningsansvaret. Dette er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, så lenge de nasjonale myndighetene klarer å sikre at kvaliteten på utdanningen er høy. Likevel blir ikke dette ansvaret fulgt opp mange steder. I Indonesia er for eksempel 80 prosent av høyere utdanningsinstitusjoner ukrediterte. Resultatet av dette er at studenter får mangelfull utdanning og betaler for grader som kanskje ikke er verdt mer enn papiret de er skrevet på.

Når universiteter sliter med underfinansiering fra det offentlige, må de søke midler andre plasser. I større og større grad er det studentene selv som tar denne regninga. Sør- Afrika, Storbritannia, USA og ere andre land har innført høye studieavgi er og skolepenger, noe som opprettholder ulikheter i samfunnet og gjør at utdanning blir forbeholdt de som har råd til det. Denne utviklinga skjer imidlertid ikke uten protester. I Sør-Afrika oppsto det i 2015 store studentdemonstrasjoner etter at det ble foreslått å øke studieavgi en med 10 prosent. Fordi studentene klarte å mobilisere seg og demonstrere, ble forslaget om å øke avgi ene heldigvis ikke noe av.

Universitetene skal være uavhengige aktører som skal dyrke kunnskapsformidling og vitenskap. Kommersialisering av høyere utdanning truer dette. Det truer fri uavhengig forskning. Det er et evig spørsmål blant politikerne om forskning skal tjene samfunnet eller møte behovene i markedet. Hvis forskning er avhengig av å bevise sin egen nytte, er dette problematisk. I stedet for å tjene samfunnet som en helhet, blir forskning heller presset til å tilfredsstille kortsiktig etterspørsel i markedet. Ved mangel på offentlig støtte for forskning, blir universiteter nødt til å søke midler hos privat sektor. Det er selvfølgelig et problem hvis det erstatter offentlig støttet forskning. Er universitetene på vei til å bli bedri er i stedet for akademiske fristeder? Universitetene trenger jo å samarbeide med ulike private aktører og næringslivet – men dette samarbeidet må skje på universitetenes premisser.

Les lederen fra forrige Under Dusken: At Frp nå ønsker et universitet der utdannelse blir politisk styrt på bakgrunn av arbeidslivets behov er ikke bare en dårlig idé, det går på bekostning av god kunnskapsutvikling.

Disse globale trendene var det vi i SAIH ønsket å sette fokus på da vi før påske prøvde å selge NTNU-studentene grader fra det falske universitetet University Inc. University Inc. er ikke så langt fra virkeligheten som vi skulle ønske, og selv om det virker ernt for oss, så skal vi ikke se bort fra at globale trender etterhvert vil påvirke Norge også. Derfor trengs det en innsats for å styrke offentlig Finansiering av høyere utdanning globalt. Samtidig er det viktig at det skapes en viss avstand mellom universitetene og markedskre ene. Her må også den norske regjeringen komme på banen og styrke satsingen på høyere utdanning i utviklingspolitikken. Utdanning skal være tilgjengelig for alle, og ikke et privilegium reservert for de rikeste i samfunnet. Utdanning skal ikke være en vare du kan sette en prislapp på. Det er en rettighet.