Vi menn

SIDESPOR

Som traust og tradisjonell mann er jeg temmelig ubrukelig. Bilmotorer og verktøy gir meg følelsen av å være hovedpersonen i en Kafkaroman. Da jeg forsøkte å være barsk mann med stor M i sommer, fikk jeg passet mitt påskrevet. Dette skjedde som følge av at min tante hadde noen trær som skulle forvandles til passlige vedkubber. Hovmod står for fall, og jeg ble felt.

«Det fikser jeg,» meddelte jeg til både hennes og min store forundring (jeg var nok litt høy på kaffe på dette tidspunktet). Hun snudde seg fra vinduet, hvor hun akkurat var ferdig med å vanne plantene. Tonen var alvorlig.

«Espen… Jeg stoler på deg med en penn, men ikke med en motorsag. Det er det ikke snakk om. Jeg ringer broren din, les videre du.» Da var det jo ikke annet å gjøre.

Dette var jo ikke noen vidunderkur for selvtilliten, men alt håp er visstnok ikke ute for de av oss menn som ikke har det som trengs for å være riktige mannemenn. Det har vi i følge ny forskning p-pillen å takke for. Forskere mener at p-piller får kvinner til å foretrekke mer feminine menn. Hvorfor? Fordi disse mennene minner dem om seg selv. Det blir kanskje litt drøyt å ta min udugelighet som mann som et tegn på at jeg er feminin, og noe som følgelig gjør meg attraktiv i øynene til det motsatte kjønn. Men ved første gjennomtenking er det da en besnærende tanke. Litt som å vinne i lotto uten å ha tippet.

Disse forskningsresultatene kan utvilsomt være positive for menn som på en eller annen måte er naturlig feminine, eller for de som er villig til å forme seg selv etter tidsriktige idealer for kvinners skyld. Det slår meg likevel at disse funnene ikke bare har positive konsekvenser. Det ligger faktisk noe uggent over det hele.

– Aurora, jeg har alltid lurt på dette: Hvorfor valgte du akkurat meg den kvelden for fire år siden? Var det mitt smale skulderparti? Var det personligheten? Var det trygghetsfølelsen jeg ga deg?

– Å, Espen, det skal jeg fortelle deg: Det var fordi du minnet meg slik om meg selv!

Høres det ikke litt ut som en bisarr oppgradering av Ødipuskomplekset?

At menn er villige til å gå langt for å få tak i kvinner er vel ikke noe man trenger å forske på for å bevise. Vi går langt, gjør vi ikke? Men er det ene og alene disse p-pilleknaskende kvinnene vi har å takke for at menn går rundt med diadem og sminke mens de leter etter en skjorte i akkurat den rette tonen av rosa? Kanskje lar vi oss forme litt for lett. Å bli fortalt at kvinner foretrekker feminine menn kan jo slå en som nøkkelen til en dør som lenge har vært låst.

Det blir indoktrinert fra vi er spedbarn: Blå er for gutter, rosa er for jenter. Sånn er det bare. Å kle en gutt i rosa dåpskjole er som å banne i kirka. Med tanke på dette synes jeg det er fint at menn presser denne fargen og andre feminine karakteristikker til sine glattbarberte brystkasser. Å bryte et mønster kan være en fin ting. Men hvis det gjøres kun for å få tak på kvinner, så synes jeg det står veldig lite respekt av det.

Løse rykter sier at kvinner foretrekker menn som er seg selv. Hvor vagt dette enn måtte høres ut, så må det jo bety at femininitet og maskulinitet kommer i andre rekke. Til de som velger å se på den tidligere nevnte forskingen som sjekketips; husk og spør om damene har p-piller innabords. Tør man ikke det så kan man jo helgardere seg ved å gro den tidsriktige barten og kombinere den med litt småfrekk eyeliner. Hvordan kan man tape?

SIDESPOR er en spalte hvor vi annenhver uke presenterer et kåseri undertegnet en av Under Duskens journalister.