– Vi skal lage et ______ NTNU

Tekst: Elise Fastad Djupedal, lærer og universitetslektor

«Vi skal lage et bedre NTNU» har vært en frase som har gått igjen når universitetsledelsen og politikere har beskrevet framtidas NTNU. «Kunnskap for en bedre verden» er NTNUs visjon, og minister Røe Isaksen har sågar sagt (04.01.16) at «alle i Norge skal si at NTNU er Norges beste universitet». Dette høres vel og bra ut, men hva ligger i at universitetet skal bli «bedre»?

Flere publikasjonspoeng, høyere gjennomstrømming, høyere karaktersnitt, flere studenter, færre administrative ansatte, færre utdanningsinstitusjoner, færre fakultet, ny digital læringsplattform, og sentrumsnær campus er velkjente visjoner for at NTNU skal bli bedre. I tillegg nevnes ofte mer entreprenørskap, mer evidensbasert kunnskap, mer MOOC, mer fremragende forskning, og mer effektiv undervisning. NTNU har også blitt kreditert for å ha «et framoverlent kroppsspråk i sin profilering og selvforståelse» (Nord Universitet 08.04.14).

Jeg leser disse frasene, men skjønner fortsatt lite. Hva betyr det at NTNU skal bli bedre, ja til og med best? Jeg savner en grunnleggende og mindre floskelpreget diskusjon om hva et godt universitet er. Hva legger vi i god undervisning og forskning — i dag og i framtida? Hva er riktig og viktig kunnskap hvis vi skal gjøre verden bedre? Ja, hva innebærer det egentlig å «gjøre verden bedre»? Og hvordan henger det sammen med tiltakene og visjonene ramset opp over, som skal sikre at NTNU blir «bedre og best»?

Alt snakket om det nye og bedre NTNU framstår visjonært og fritt for substans på samme tid. For min egen del sliter jeg med å forstå hvordan framoverlent kroppspråk bidrar til et bedre NTNU. Å gjøre universitetet til en studiepoeng- og publikasjonsfabrikk virker heller ikke å gjøre verden bedre. Som relativt nyutdannet og del av framtidas arbeidsstyrke framstår det heller ikke veldig attraktivt å måtte oppfylle indikatorer som i beste fall er uviktige for meg og min jobb.

Visjonene og debattene om framtidas NTNU, drevet fram av universitetsledelsen og ministeren, mangler både retning og innhold. Hva mangler? For det første etterlyser jeg en diskusjon om universitetets formål og mandat i framtidas samfunn. Hvor vil vi med universitetet? For det andre ønsker jeg en diskusjon som synliggjør og tar høyde for universitetets såkalte kjerneoppgaver.

Innimellom alle de flotte ordene om framtidas NTNU ønsker jeg derfor å bringe fire spørsmål på banen der diskusjonen vanskelig kan unngå å måtte forholde seg til universitetets formål og kjerneoppgaver.

Hvor er finansieringen og handlingsrommet til fri forskning som konkluderer den retning forskeren, ikke makta, ønsker? Hvor er synliggjøringen av den store majoriteten av forskere, undervisere og studenter som verken vil eller er ansatt for å være «fremragende»? Hvor er respekten for at de færreste fagmiljø ønsker eller produserer «evidensbasert viten» som enkelt kan selges til næringslivet og offentlig sektor (!) med patent? Hvor er anerkjennelsen av at alle de administrativt ansatte er viktige tannhjul i et stort universitetsmaskineri?

Debatten fortsetter på ProtestPub 9. mars der temaet er «Hva skal et universitet være: Vaktbikkje, skole, eller fabrikk?».