Ytringsfrihetens pris

Tekst: Mari Berg Opland, kommunikasjonsmedarbeider for Studentenes fredspris, ISFIT 2015

Min Ko Naing fra Burma fikk 16 års fengsel for å ha deltatt i en fredelig demonstrasjon for et demokratisk utdanningssystem i Burma. I Iran soner Majid Tavakoli en ni år lang fengselsstraff for å ha holdt en tale der han kritiserer det iranske regimet. I Zimbabwe blir studenter og deres utdanning sett på som en trussel, og i Bahrain finner vi historien til Aayat Alqormozi, jenta som ble fengslet, mishandlet og kastet ut av universitetet for å ha lest dikt mot kongedømmet.

Dette er bare noen av mange historier om mennesker som blir forsøkt undertrykket fordi de tror på noe som vi her hjemme tar for gitt. Mennesker som, til tross for frykten for eget liv, kjemper en kamp om retten til frihet. Ytringsfrihet. Og slike historier gjør inntrykk.

Det gjør vondt å vite at noen blir drept på grunnlag av noe de har sagt – eller tegnet. Det gjør vondt å vite at den 15 år gamle jenta som kjempet for retten til skolegang, ble skutt på vei hjem fra skolen, eller at en mann blir straffet med 1000 piskeslag fordi han opprettet en nettside. Kunnskap kan gjøre vondt. Men å være uvitende er verre.

Bare fordi det ikke foregår her, skal vi ikke lukke øynene og se vekk fra alt det vonde. For dersom vi som kan heve stemmen mot uretten uten frykten hengende over oss, ikke gjør det, hvem skal gjøre det da?

I år er det 23 år gamle Aayat Alqormozi fra Bahrain som mottar Studentenes fredspris, en pris som har blitt delt ut siden 1999 på vegne av alle studenter i Norge. Prisen har sitt utspring fra Den internasjonale studentfestivalen i Trondheim, og støtter studenter eller studentorganisasjoner over hele verden som har kjempet spesielt for fred, demokrati og menneskerettigheter. Studentenes fredspris er et viktig virkemiddel for å støtte og synliggjøre individers kamp for menneskerettigheter og fred. Aayat ble frarøvet sin ytringsfrihet, men lot seg ikke skremme til stillhet. Med denne prisen viser vi at vi ser henne, vi ser hennes pågangsmot, og vi vil forsvare hennes rett til å ytre sine meninger.

I februar kommer Aayat til Trondheim og Norge. Hun skal besøke ISFiT, motta prisen under en fredsprisseremoni og besøke studenter i Oslo, Bergen, Lillehammer og Tromsø. I løpet av tolv dager har vi mulighet til å lytte til hennes historie, og samtidig vise at hun ikke står alene. Vi kan føle avmakt for det vonde som blir utrettet, og vi kan føle hat. Men viktigst av alt er at vi kjenner på et håp om å kunne gjøre en forskjell. For så lenge vi står sammen, lever håpet.