GRÅTONER: Både bildet og det billedlige er preget av det grå og flytende, som dessverre blir mer skuffende enn engasjerende.

Ulv i fåreklær, lam i ullgenser

Valdimar Jóhannssons regidebut Lamb er en film som stiller mange spørsmål. Det sentrale blant dem er nok: «Hva i alle dager er det egentlig som foregår oppe på Island?»

Publisert Sist oppdatert

María og Ingvar driver en ensom gård omkranset av fjell i det islandske høylandet. En kald vinternatt kommer noe ned fra fjellet og inn i fjøset deres. Siden blir det født et barn som skal bringe dem nærmere hverandre og samtidig true med å rive ned den skjøre idyllen de bygger sammen.

LES OGSÅ: – Jeg tror ikke man kan dø av å være for zen

Snublende eventyr

I en evig skumring veksler vi mellom det mytiske og det konkrete. Et illevarslende lydbilde hever stemningen inn i det sagnaktige, og sauer som stirrer tomt inn i kamera blir nærmest truende. Med én gang vi lurer på hva som lusker rundt det neste hjørnet, blir intensiteten forlatt. Filmen bygger opp til et klimaks som konstant truer med å avsløre seg, men til slutt viser det seg å skyldes det «åpenbare». Spørsmål vi har, blir dessverre besvart. Publikum etterlates med lite rom for tolkning, på tross av de tvetydige motivene.

Lamb er uomtvistelig en film med ambisjon, men det kan virke som om denne har trumfet over målbevissthet. Den sprikende tonen i filmen blir desorienterende og ikke på et skummelt og godt horror-vis. Løftene som utloves i filmens tålmodig uhyggelige åpningsbilder, blir lagt fullstendig på hylla, og når disse elementene omsider returnerer, etter familiedramaet som utgjør brorparten av filmen, fremstår de som mer latterlige enn skremmende.

Metaforen svikter

I filmer med abstrakt og desorienterende billedbruk er det lett å strekke seg etter metaforen i håp om å finne en linse å forstå verket gjennom. I Lamb er det tråder å følge inn i det allegoriske, men filmens overflate virker nesten vannavstøtende i hvor lite den lar deg leve deg inn i spenningen. Bildene er vakre og kameraføringen elegant, men de store følelsene mangler, uansett hvor mye implisitt emosjonell bagasje Noomi Rapace og Hilmir Snær Guðnasons

underspilte ansiktsuttrykk forsøker å selge deg. Husk: En film er ikke bra bare fordi den har lav fargemetning og emosjonelt undertrykte karakterer.

LES OGSÅ: India-inspirert løp i planene for ny aktivCampus leder

Powered by Labrador CMS