En uke som fattiglus
Jeg skal leve på 15 kroner dagen i én uke – forhåpentligvis uten å ende opp med en mangelsykdom.
La meg innledningsvis si at jeg spiser mye mat. Med mine nesten 100 kilogram er nemlig kaloriforbruket mitt ganske høyt. Jeg kjøper ofte mat for 105 kroner, men da er det som regel for én dag – ikke en hel uke. Likevel har jeg gått med på denne utfordringen etter overtalelse fra meg selv, så det er bare å hoppe ut i det.
Vår journalist redder verden: Dommedag og stygge poteter
En nokså kjedelig handletur
Jeg har nettopp kommet hjem etter å ha handlet på Rema 1000. Hovedmålet mitt for denne handleturen var å få nok kalorier for en hel uke. For å nå målet tenkte jeg at å bake egne brød måtte være en god idé, så jeg bestemte meg for å kjøpe noen poser mel. Brød er som kjent ganske trist uten pålegg, så det måtte også anskaffes. Valget falt på en deilig kaviartube. I tillegg la jeg et glass med sjokoladepålegg til en tier i kurven min. Ikke det sunneste alternativet, men pokker heller – om jeg skal overleve på et slikt budsjett i en hel uke trenger jeg noe pikant å se fram til.
Middag ville jeg også gjerne ha. Her var det mindre å velge mellom, men til slutt endte jeg opp med å kjøpe en pakke fiskepinner, middagsris, gulrøtter og løk. Endelig sum da jeg skulle betale? 101,8 kroner. Sammen med en pose tørrgjær til tre kroner er dette alt som skal holde meg i live i en hel uke. Grøss.
Les også: Dette gjør Sit for å motarbeide matsvinn
Overraskende lett
De tre første dagene har vært overraskende lite utfordrende. Jeg tror denne uken skal gå ganske greit, egentlig. Jeg savner å kunne trakte kaffe om morgenen, men jeg overlever. Det eneste jeg kan sutre over er at brødene jeg bakte ble på grensen til deprimerende.
Tok jeg feil?
Jeg tror jeg tok feil. Dag fire nå, og seansen begynner å bli krevende. Pepsi Max-abstinensene har begynt å melde seg, og jeg slet skikkelig med å sove i natt. Mangelen på Pepsi Max og søvn er ille, men akkurat nå har jeg et større problem: Jeg er tom for sjokoladepålegg.
Kommentar: – Vi trenger kommunisme i kantina, nå!
Nå er jeg lei
Det har nå gått hele fem dager siden jeg startet denne utfordringen. Jeg kan på dette tidspunktet konkludere med at det å servere brødskiver med kaviar til samtlige måltider foruten middag definitivt er en uoppdaget torturmetode.
Det er ikke bare brødskivene jeg er lei av heller. Har du prøvd å spise det samme til middag i en hel uke? Ikke det? Jeg lurer på hvorfor. Det hadde kanskje ikke vært så ille dersom det var noe utsøkt jeg skulle bite i, men når måltidet i hovedsak består av den billigste risen jeg kunne oppdrive blir det skrekkelig monotont.
Har jeg fått superkrefter?
Seks dager inn i utfordringen, og jeg tror jeg har fått superkrefter. Jeg sverger at jeg greier å lukte all mat som ikke er ris eller brødskiver med kaviar innenfor en radius på minst 100 meter. Det har vært mye vanskeligere å konsentrere seg om skolearbeid de siste dagene. Jeg tror egentlig ikke at jeg får i meg nok næring. Nå gleder jeg meg som et barn på lille julaften til å spise «normalt» igjen.
Se videospalten Mat på menyen: – Jeg ville spist det hvis alternativet var å dø
Enden er endelig nær
Jeg er nå på dag syv, og utfordringen er over om noen få minutter. Uka har vært anstrengende, og kostholdet jeg har levd på er vanskelig å forsvare med tanke på næringsinnhold. Ved flere anledninger fristet det enormt å sluke matvarene jeg hadde liggende i skapet.
Det virker usannsynlig at det er mulig å leve på denne måten over tid. Jeg tror man kan leve veldig billig, men 105 kroner er nok litt i laveste laget – i alle fall om man kjøper inn mat for kun én uke. Heldigvis tikket tidtakeren akkurat 168 timer, så nå skal jeg spise alt jeg har fantasert om den siste uka.
