Røverhistorier fra studentkoiene

Jomfruer i iglo, trollmenn i Afrika og da kuken på Iglbu ble ødelagt: «Fattig er den trondheimsstudent som ikke har vært på koiene.»

Publisert

Trondheim, en gang på 60-tallet: Det ble optimistisk hengt opp en dugnadsliste med plass til 140 navn utenfor kantina. Som de snedige personene de ansvarlige for reisingen av koien på Ilfjellet var, sikret de seg straks underskriftene til en del prominente personer i Hovedstyret til NTNUI og blant Klubbavisas redaktører. På to til tre dager var listen fulltegnet og en ny måtte henges opp. Til slutt hadde 204 navn meldt seg til dugnad. Til og med Adressa og Arbeideravisa varslet sitt nærvær, men var av de ytterst få som ikke møtte opp da det kom til stykket.

DEN DIGRE DUGNADEN: Dugnadsånden var sterk da
koien på Iglbu skulle ferdigstilles.
DEN DIGRE DUGNADEN: Dugnadsånden var sterk da koien på Iglbu skulle ferdigstilles.

Da lørdagen kom, var været strålende. Etter en times tid med buss og en halv time til fots var studentene fremme. Det skulle bæres tømmer – her gjaldt det å finne en passelig kar å gå i spann med. Den rå gampen Vaaje klarte med megen møye å finne noen som var harde nok; han ville nemlig gå fortest. Det var mange svære bører å se, til og med enkelte av pikene kom drassende med tjærepappruller av langt fra pysete dimensjoner. Mest imponerende var likevel koiesjefen selv, der han kom bærende med en svær ovn på ryggen.

Etter å ha tømt matlageret sitt lyktes det Rønne, godt assistert av Hyttestyret, i et stort anlagt rekordforsøk å presse seg under timen med en sabla rusk av en stokk. Det var slett ikke spøk å komme i veien for dem der de brøytet seg frem gjennom ungskogen. For var det noen i veien, benyttet de stokken som rambukk og føyset stakkaren unna. I løpet av helgen hadde hver mann og dame gått 36 kilometer, hvorav halvparten med tung bør.

Etter endt bæring ble det tent et svært bål og, en tok hull på det første av 50-liters-ølfatene. Snart var det stor stemning med allsang og eting. Dessuten oppdaget man at rødvinstoddy er minst like god utendørs som inne. Tilbake i Trondheim, da bussene var vel fremme på høyskolen, foreslo noen ivrige sjeler å flytte Hovedbygningen. Heldigvis fikk noen stoppet dem med argumentet «Den er i grunnen ganske pen der den står, og dessuten altfor ukoselig til koie.»

LES OGSÅ: De beste stedene å dra på kviss i Trondheim.

Drømmen om det enkle liv

Siden Den digre dugnaden (DDD) på Iglbu i 1964, da 200 studenter bar koien stokk for stokk innover fjellet, har det kommet mange flere koier til koienettverket. Tidsregningen på Iglbu startet denne helgen. Fortsatt brukes antall uker etter DDD ved dateringer i koieboken.

I den første koieboken på Iglbu kan det leses:

«Fattig er den Trondheimstudent som ikke har vært på koiene. Intet annet sted har studentene som i Trondheim mulighet til å virkeliggjøre sin lengsel etter natur, ensomhet og villmark.»

Og dagens koie-entusiaster stemmer i:

– Det er som å gå inn i en annen verden.

Det sier Ingunn Vári som er med i koiestyret i NTNUI. Hun har jobbet med å samle gamle historier fra koiemiljøet i en jubileumsbok. For Vári er en tur på koiene som å reise tilbake i tid.

EN REISE I TID: For Ingunn Vàri er en tur til koiene som
å reise tilbake i tid.
EN REISE I TID: For Ingunn Vàri er en tur til koiene som å reise tilbake i tid.

– Man opplever de samme omgivelsene som studenter for generasjoner siden. I koiebøkene kan man lese historier de har skrevet. Da skjønner man at studentene den gangen ikke var så ulike oss.

Ifølge Vári står dugnad, slik som den på Iglbu, sentralt i miljøet.

– Det vi gjør av dugnad i dag, vil folk sette pris på om 40 år, slik vi i dag setter pris på den dugnaden som er gjort før oss. Det gjør at koiene fortsatt lever i beste velgående i dag. Man får ikke noe mer tilbake for dugnadene enn opplevelsene og samholdet, men det er også noe utrolig vakkert med nettopp det, sier Vári.

Jomfruer og russiske spioner

Den første av det som i dag har blitt til 23 koier og kåter ble reist allerede i 1947.

DEN «KARSKE BARSKHET»: For «villmennene» hadde
koiene og kåtene blitt for moderne. Nå skulle livet bli
enda enklere.
DEN «KARSKE BARSKHET»: For «villmennene» hadde koiene og kåtene blitt for moderne. Nå skulle livet bli enda enklere.

Da mente man at Studenterhytta hadde blitt for moderne og tilgjengelig. Koiene ble bygget som et alternativ som igjen skulle ta studentene tilbake til det enkle liv.

Da koiene etter hvert ble for behagelige, bygget man kåter: enkle konstruksjoner av treverk og jordmasser. I fjor hadde koie- og kåtenettverket til sammen 12 000 besøk fra studenter i Trondheim. 

Nettopp det enkle liv var også idealet da to studenter i 1957 foreslo opprettelsen av Igloogruppa. Ifølge studentene, kun omtalt i årbøkene som «villmenn», var ikke koiene og kåtene lenger barske nok for alle. Gruppen hadde fem kroner og sekstito øre i oppstartskapital og skulle fremme den «karske barkshet» ved å bygge og bo i igloer.

Opptakskravene til Igloogruppa var harde: En måtte bygge og tilbringe en natt i en iglo eller ha vært russisk spion i minst et år. Under årsmøtet samme år ble fire aspiranter tatt opp, deriblant en jomfrumøy. Aspirantene undergikk harde prøvelser og oppnådde etterhvert en viss ferdighet i iglobygging.

LES OGSÅ: Storslått håndball i Trondheim spektrum.

DET ENKLE LIV: Koiene ble bygget for å ta studentene tilbake til det enkle liv.
DET ENKLE LIV: Koiene ble bygget for å ta studentene tilbake til det enkle liv.

Ifølge Vári var nok Igloogruppa først og fremst et morsomt påfunn. Hun forteller at den ble lagt ned noen år senere.

– Men det ble faktisk bygget noen eksemplarer. Hvis noen føler at det er dette som mangler i livet, er de invitert til å prøve. Kanskje Igloogruppa gjenoppstår, spør Vári med glimt i øyet.

Da kuken på Iglbu ble ødelagt 

I de første årene etter Den digre dugnaden ble koien på Iglbu utstyrt med en noe spesiell krakk. Den besto i all enkelhet av en trekubbe med en sirlig utskåret grein som var «god å holde i» når kubben skulle flyttes. 

I koieboka fra våren 1966 kan det leses med stor dramatikk: 

«NB! Overstor sjikane! Måtte all verdens forbannelse og alle guders hellige vrede slå ned på de lavtstående, underutviklede demoner med et intelligensnivå langt under en middels pungrotte. Disse avskyelige folk har på en avskyvekkende måte forbrutt seg på det groveste mot Iglbu og dens helligdom: KUKEN PÅ KUBBEN ER MISHANDLET – HODET ER AVSKÅRET.» 

Den påfølgende helgen kommer ytterligere detaljer om saken frem: 

«Jeg sier det rett ut og nevner den med navns nevnelse: Ja, kuken er ødelagt. Noen har bokstavelig talt tatt glansen av ham! Om det er noen som har misforstått sin religion med hensyn til omskjæring, vet jeg ikke, men fakta er som følger: To fra Koiestyret var de siste på koia før jul. Den 17. januar meldes det at visse ting var for lite. Spørsmålet er da: «Har det skjedd noe i mellomtida?». 

Om kukens vandaler ble funnet eller ikke, vites ikke i dag, men to måneder etter hendelsen kunne det leses at en ny modell var på plass: 

«Etter et jævla eksamensmas og festliv i Trondheim, var det eventyrlig å komme opp til Iglbu igjen. Etter ringe evne har vi nå forsøkt å bøte på det verste: Kuken ble dessverre ikke som den hadde vært (modellen var for dårlig). Ja, det må nok en mannlemteljar fra Lesja til!» 

Hele 18 år senere, under en dugnad på koien, får saken sitt punktum. «Kuken har vært sporløst forsvunnet inntil den dukket opp igjen i 1984, da man grov ned nye fundamenter under Iglbu. I dag er kuken håndtak på dasslokket! Når enden er god… »

LES OGSÅ: Kunsten å vedfyre.

Kvinnfolk 

GIFTEMÅL OG BRYLLUPSREISER: For nygifte koie-par var dette den perfekte destinasjonen for bryllupsreisen.
GIFTEMÅL OG BRYLLUPSREISER: For nygifte koie-par var dette den perfekte destinasjonen for bryllupsreisen.

Kuken på Iglbu var kanskje et symbol på erotikken som kunne oppstå på koietur. I løpet av koienettverkets historie har nemlig mange studenter funnet kjærligheten i fjellheimen. I Klubbavisa i 1971 drøfter en ivrig koiegjenger sammenhengen mellom kvinner og koier: 

«For knapt to år siden var temaet Koie/Kvinnfolk – eventuelt Kåte/Kvinnfolk – gjenstand for en dialog mellom daværende koiesjef og badstuoppmann. Saken er nemlig den: For vel ett år siden begynte en gjeng NTHIere byggingen av en ny koie i Budal. Foruten de vel 30 mannlige NTHIere som var med, deltok også tre av klubbens mest aktive damer. Disse tre så det som sin primære oppgave å sørge for mat, varme og hygge i teltet for blåfrosne, gjennombløte utearbeidere – noe de utførte på en slik måte at alle synes de fikk personlig stell. Men hva skjer så? Jo, noen må tydeligvis ha blitt stelt bedre med av de tre enn de øvrige. Utgangen på det hele har i alle fall blitt at hver av de tre unge damene i løpet av sommeren har blitt gift med hver sin av de 30. Jeg sier med gamle Hannibal: Makan!» 

Og flere giftermål har det blitt. Enkelte la også bryllupsreisen til studentkoiene. Som et nygift par på bryllupsreise skrev i koieboken på Iglbu: «Hva skal en til Mallorca, når en har et slikt terreng og en slik koie!» 

På spørsmål om det er koiene som skal vise seg å være redningen for kjærestegarantien, svarer Vári: 

– Det er i hvert fall det absolutt beste stedet å dra med deiten sin! Booker man en liten koie og tenner noen stearinlys, blir man ordentlig kjent – det blir ikke mer romantisk enn det. I Koiegruppa har vi hatt giftemål på Flåkoia og forlovelser på Holmsvassgamma. Det skjer mange steder, men i hvert fall på koiene, at kjærestegarantien slår til.

Slangesko og sprengningsfare 

Koienettet fikk på slutten av det forrige årtusen sin hittil mest radikale ekspansjon. I det vestlige hjørnet av Mosambik ble det bygget en særdeles uvanlig koie. Koien ble reist av Morten Snaprud som jobbet med å legge kraftledninger i området. Tretoppkoia blir beskrevet like vakkert som i et salgsprospekt: 

«Plassert i kronen på et mosambikansk baobab-tre er utsikten flott utover savannen. Røde solnedganger fra én av tre balkonger, ølkjeller med stige og uglerede, klatremuligheter, slengtau, potens-stimulerende rotvekster, vekking av elefantbrøl eller bavianer bør vekke Livingstone-ånden i selv den mest fastgrodde student.» 

Samtidig ble det slått fast at koien i Afrika også bød på utfordringer utenom det vanlige: 

TRETOPPKOIA: Fra toppen av et mosambiansk baobab-tre er utsikt slående og
solnedgangene vakre. Turen dit kan likevel by på utfordringer litt utenom det vanlige.
TRETOPPKOIA: Fra toppen av et mosambiansk baobab-tre er utsikt slående og solnedgangene vakre. Turen dit kan likevel by på utfordringer litt utenom det vanlige.

«På veien til koia kan du møte trollmannen, curandeiroen, som har medisin for et lykkelig liv og vaksine mot maskingeværkuler. Du må bruke høye sko mot slanger, på grunn av minefare bør ikke gjengrodde sideveier brukes, og unngå vepsesvermene – de angriper i flokk!» 

– Vi vet dessverre ikke om koien i Afrika eksisterer ennå og har ikke økonomi til å dra ned å sjekke. Vi tar gjerne imot tips! Beskrivelsen for å finne frem er bedre enn for mange av koiene våre i dag, sier Vári. 

Kjærlighet til koielivet 

For Vári er historiene som kan leses i gamle koiebøker en forbindelse til fortiden. Hun mener en koietur kan være mer enn bare en naturopplevelse. 

– På dag nummer to føler man at koien har blitt et hjem. Man blir sugd inn i koie-atmosfæren veldig fort. Det er noe helt annet enn å dra på en DNT-hytte eller en vanlig telttur. 

Vári mener det finnes en koie for ethvert behov og nivå av friluftserfaring. 

– Det å finne en koie er også en spenning i seg selv, nesten som en skattejakt. Der er dessuten en fin mulighet til å besøke nye steder. I koiebøkene leser vi om studenter som har fått sitt livs opplevelse på koien. Det gir oss motivasjon for å holde koiene i drift i mange år til.

Historier er gjengitt fra koie- og jubileumsbøker, og gamle klubbaviser.

LES OGSÅ:  Idrettsgallaen: fem på løperen.

Powered by Labrador CMS