Et stort steg for et bedre ISFiT

Under ISFiT 2015 skrev en av Under Duskens journalister en kommentar som kritiserte kulturprogrammet. Med speeddating, silent disco og norske artister med lite internasjonal appell var det vanskelig å se hva dette hadde med korrupsjon å gjøre. Like kritikkverdig var det at det var et program som ikke engang forsøkte å involvere deltakerne.

Heldigvis er det ikke tilfellet denne gangen. Med temaet diskriminering lovte president Kristine Bjartnes et program med relevans. Og det har ISFiT-17 levert. Der forrige ISFiT sitt mest internasjonale innslag var svensk, får vi her kenyanske Sarabi med sine politiske låter. Samisk kultur bringes til fronten gjennom Biru Baby, Sami Art Exhibition og Frode Fjellheims sjangerblandende Orchestral Joik Project. Når dragartisten Latrice Royale går på scenen i Storsalen er det ikke bare et arrangement som vil trekke mange. Det er også noe som sier du er på ISFiT.

Les også: Slik blir ISFiT-17

Lenge har ISFiT som kulturfestival hatt en tendens til å havne i skyggen av UKA. Joda, mange lovord sies om fredsarbeidet og internasjonale navn som Dalai Lama og Shirin Ebadi trekkes. Men det helt store av artister har de ikke hatt. Det burde ikke være fokuset heller. Vi har allerede UKA, en populistisk festival med internasjonale artister, Oktoberfest og fyll. Hele greia sponset av Statoil. Dette er ikke ment å være en kritikk av UKA, men vi trenger ikke en til.

Det er dette som er fint med det nye programmet. UKA ville ikke satt opp en utstilling for blinde eller et teater inspirert av syriske flyktninger. Kultur handler ikke bare om underholdning, og det er ikke bare debattmøter og taler fra Dalai Lama som kan være politiske. En god fredsfestival bruker arsenalet sitt. Selv om dette kanskje virker som en noe selvmotsigende metafor, er kunst og kultur uten tvil et av de sterkeste våpnene for fred.

Det er sant at Veronica Maggio like så gjerne kunne spilt på Samfundet utenfor festivalen. Ja, det er til og med bare et halvt år siden hun sist var i Trondheim, under Pstereo. Å booke store artister er vel og bra. Det kommer nok til å trekke folk. Men trekker det folk som kommer til å bry seg om ISFiT? Jeg er sikker på at mange av de som tar turen til Maggio i Storsalen knapt kommer til å vite at det er del av ISFiT. Dessuten er de store konsertene såpass dyre at få deltagere kan være med. Heldigvis er ikke dette fokuset for programmet. Det er definitivt ikke det jeg kommer til å bry meg om.

Hvorfor er dette programmet så mye bedre enn det forrige? Mye handler nok om et skifte i fokus, men samtidig er det nok også lettere å finne artister og utstillinger som tar for seg diskriminering, enn korrupsjon. Så la dette være en oppfordring, både til de som skal stille for, og velge, neste ISFiTpresident: Når du velger tema, tenk på hvordan kulturen kan brukes.