Den norske identitetskrisa

Som de fleste andre år startet vi med å gjøre rent bord i alt av langrenn. Selvtilliten vår var på topp, og det norske fotballåret 2016 kunne angripes med god tro på at minneverdige øyeblikk skulle skapes. Lykkelig uvitende om at Høgmo og gutta ikke hadde planer om å legge fra seg den spanske individualfotballen. Dessverre er vi ikke Spania, men kalde Norge.

Da kubjellene stod i som verst fra skiskytter-VM i Holmenkollen, satte undertegnede seg ned på et frossent sete på Sparebanken Sør Arena i Kristiansand. Denne tamme stillingskrigen mellom Start og Lillestrøm oppsummerer egentlig hvor nitrist hele det norske fotballåret har vært. Mislykka driblinger, sleivskudd og planlagte løp som ikke blir gjennomført som de skal.

Som trønder heier jeg selvsagt på Rosenborg. Til tross for all RBK-suksess sliter jeg likevel med å la meg begeistre. Rosenborg vinner ikke overlegent i Norge fordi de er så ekstremt gode. De vinner fordi resten av lagene er så grusomt dårlige. Tenk om Nils Arne Eggen i 1995 fikk høre at om drøyt tjue år skulle Rosenborg slite mot IFK Norrköping i kvalifiseringen til europacupen og ikke minst ryke ut mot lille Austria Wien. Da er det lett å bli nostalgisk.

Mye av det overhengende problemet finner vi i det som skal være norsk fotballs kjernepunkt, nemlig landslaget. Norge ligger per dags dato lavere på Fifa-rankinga enn en øygruppe vi tidligere var herre over og med omtrent likt folketall som Ålesund. Selv om Færøyene på papiret er bedre enn oss i fotball, så har de i det minste ikke «smoothe» hjemreiser fra Aserbajdsjan slik som oss. Når EM-billetten røyk, og VM-håpet klamrer seg fast i verdens tynneste tråd, kan man jo ikke annet enn å vri seg i smerte over alt pratet om de små midtbaneteknikerne, som skal føre Norge opp og fram til etterlengtet kirsebærspising med de store gutta.

Nå må NFF slutte med de småkåte Guardiola-visjonene om at alle spillere skal beherske alle spillets faser, og heller fokusere på det som har fungert før. RBK under Eggen og Norge under Drillo lyktes med spissformulerte roller fordelt mellom posisjonene. Hvorfor skulle lille Norge lykkes med overlegent ballinnehav, når alle land sør for Skagerak er på et individuelt mye høyere nivå enn oss? Gi oss et mesterskap nå. Med spisser som scorer og midtstoppere som forsvarer oss, ikke små spanjolimitasjoner som kommer til kort internasjonalt. Høgmo er borte, og nå må vi se framover. Hvordan blir landslaget i framtiden? Ødegaard, Samuelsen, Zekhnini og Zahid. De kan være så individuelt gode som de bare vil, men hva skal vi med så mange tekniske spillere på samme lag? Dette spørsmålet kan gjøre de fleste idrettsinteresserte gale.

Heldigvis er vinteren i anmarsj. Nå kan vi endelig børste støvet av vikinghjelmene og kubjellene våre. Ski for alle penga. La oss juble høyt og skamløst over seier etter seier. Nå er det vår tur til å skinne. Så får det bare være at de andre nasjonene også her ser ned på oss, dog av andre grunner.