Å bygge seg bort fra arkitekturen

Hammer, sag, spiker og skruer har de senere år blitt vanlige følgesvenner for arkitektstudenter over hele landet. Under merkelappen «design and build» utfører studenter prosjekter fra tegning til produkt, og ender ofte opp med velfjortjent heder og ære. Problemene oppstår når en ukritisk hyllest av byggeprosjekter som læringsarena fanger de engasjerte studentene. Gjennom Live Studio, NTNUs organ for tilrettelegging, er det skapt en holdning om at gode arkitekter defineres ut fra hvor mange treplanker de har skrudd sammen. At «ekte» innflytelse på bylandskap skapes når «ekte» mennesker med «ekte» prosjekter møtes. Dermed vises en naiv tro på at den beste arkitekturen oppstår som følge av utfordrende samarbeidsprosesser og refleksjon rundt egen læring. At de beste arkitektene er de som lærer å prosjektere bygg og byområder glemmes.

Det har i det siste vært snakket om en krise i arkitektfaget. At det er utbyggere, ingeniører, politikere eller datamaskiner som har tatt over arbeidet. Nye definisjoner av arkitektrollen har dermed vært høyt på dagsordenen, og studentene er satt i en posisjon der de frykter fagets død. Gjennom byggeprosjektene har det blitt fremmet en rolle der arkitekten framstår som en fasilitator og mellommann for alle involverte parter i et prosjekt. Ikke formgiver og planlegger av våre bygde omgivelser. God kommunikasjon er viktig, men det er forståelse for faget som skaper tyngden arkitektene trenger for å styrke sin posisjon. Når det ikke snakkes om arkitekturen i det ferdige resultatet, men om prosessen som ligger bak, virker muligheten for optimal læring tapt.

Enormt mye tid og krefter blir lagt ned i gjennomførelsen av byggeprosjektene, både fra studenter og de involverte veilederene i Live Studio. Prosjektene stjeler oppmerksomhet fra fagene som tilbys i undervisningen, og det legges derfor stor vekt på å rettferdiggjøre tidsbruken. Det ligger selvsagt en verdi i det å vite om materialers konstruktive egenskaper, hvordan de festes sammen, og hvor vanskelig samarbeid egentlig er. Men det er begrenset hvor stor overføringsverdien er til prosjektering av større bygg. Holdningen er at så lenge det bygges noe håndfast, er en forberedt på alt av oppgaver som måtte komme i det virkelige liv. Når en kan gå gjennom store deler av arkitektstudiet uten å tegne komplekse planer, sette byggene i en større kontekst, eller få basiskunnskaper til fagets teoretiske grunnlag, hjelper det lite å være den beste mellommann. I så måte gjør Live Studio studentene en bjørnetjeneste når de promoterer byggeprosjektene på et ensidig vis.

Fokuset i studentprosjektene viser et annet generelt sykdomstegn i arkitekturen. At det handler om å pynte på bygg og byrom, der attraktivitet blir synonymt med god arkitektur. Dermed blir en endeløs variasjon av stil og uttrykk viktigere enn å ha kontroll på de komplekse prosessene som gir våre bygde omgivelser sin form. Da kan ikke fakultetet for arkitektur og billedkunst ved NTNU kaste seg på bølgen og ha byggeprosjekter i tre av seks masterkurs. Skal arkitekter fortsatt tegne bygg og by, må vi gjøre det på skolen også.