Aleine i et folkehav

Jeg står bakerst i lokalet. Jeg fikler intenst med mobilen, kikker opp med jevne mellomrom, ser meg rundt. Fikler litt mer. Der. Endelig starter konserten. Jeg kan slutte å oppdatere Facebook og late som om jeg venter på noen.

Jeg beveger meg framover. Ikke så langt at jeg er omringa av irriterende fulle folk som helst vil se opp i neseborene til vokalisten, men heller ikke så langt bak at jeg er omringa av irriterende fulle folk som gir faen i musikken og bare vil skråle. Jeg har elsket dette bandet siden jeg var 15. Da er det vel samma faen om ingen av vennene mine gjør det samme. For ikke misforstå. Jeg har venner. Opptil flere faktisk. Jeg trenger minst to hender for å telle dem alle. Det er ganske bra. Dessverre kan jeg telle antall venner med noenlunde samme musikksmak som meg på mindre enn en hånd, og de bor for det meste i Oslo. Skal dette bety døden for mine musikalske opplevelser? Nei. Det gidder jeg ikke akseptere.

Jeg gikk på min første konsert på eget initiativ i niende klasse. Det var etter at jeg hadde grått i to år for å få lov til å se My Chemical Romance live. Den gleden fikk jeg aldri, men Paramore, de fikk jeg endelig se. Etter den tid har jeg vært på utallige konserter, for det mest dønn aleine. Jeg har vandra gjennom Øya uten en eneste venn seks år på rad. Siden jeg endelig ble gammel nok til å komme inn på «ordentlige» steder, har jeg vært i moshpiter, sittet ved bord bakerst i salen, og svaiet for meg selv i lykke. Av og til med venner, av og til uten. Det har egentlig lite å si. Jeg merker sjelden noe til hvem som står ved siden av meg.

I Norge er det generelt lite akseptert å dra på ting aleine. Samme hva det skal være, kino, konsert, KKK-møter: Ikke kom uten en venn. Det er jo forståelig – det er generelt hyggeligere å gjøre ting med venner, enn uten. Ingen vil være den som bare kjenner verten på fest. Jeg merker det selv: Som en som drikker lite, og sosialiserer mindre, er det ikke alltid greit å føle seg som den eneste loneren i rommet.

Det er noe man rett og slett bare må lære seg å komme over. Angsten for å være aleine, og frykten for å føle at man er en trist person om man kommer uten fem venner, kan være vanskelig å takle. Like fullt tror jeg det er nyttig å lære seg å slå seg løs og være komfortabel i eget selskap.

Så når du scroller nedover Facebook, ser eventen, og tenker «Shit der skulle jeg vært, men ingen av vennene mine liker deathcore», skal du gjøre følgende: Finn jakka, skoene, og den levende rotta du skal ofre, sleng deg på bussen, og nyt musikken. Livet er for kort til å la andre folk stoppe deg fra ting som er gøy.