Dum, dummere, Paradise Hotel?

For to år siden valgte jeg å jekke meg ned et par hakk og lot meg lede inn i det absurde universet som er Paradise Hotel, også kjent som «Pærra» eller «PH». Realityserien som sendes på TV3 hver vår har med årene blitt til en norsk yndling. Glem Listhaug og Støre, det er ingenting som splitter det norske folk mer enn PH. Enten følger du slavisk med, eller så tar du sterk avstand og vender nesa mot sky.

I 2016 var jeg sistnevnte. Hvorfor skulle jeg, som oppegående student, nei, som menneske, kaste bort min dyrebare tid på det skvipet? Jeg var da altfor smart for slikt? Så slo det meg, som lyn fra klar himmel: Det var jo nettopp derfor jeg burde se på PH! Noen episoder kom og gikk og jammen om jeg ikke øyeblikkelig ble hektet. Det var som heroin for egoet. For du skjønner, kontraster er en farlig ting. Her ser vi nemlig et klassisk eksempel på hva sosialpsykologen Leon Festinger kaller for sosial sammenligning. I jakten på selvforståelse og vurdering, sammenligner vi oss med andre for å få validert våre egne holdninger, verdier, og intellekt. Og jeg, til sammenligning med Pærra, følte meg som Einstein 2.0.

Forleden ble jeg plutselig møtt med et moralsk, tilnærmet filosofisk, spørsmål. Jeg skrudde på den nyeste episoden som vanlig, og siden ingenting er morsommere enn å se PH i fellesskap, chattet jeg med to kompiser samtidig. Kompis A og jeg sparte ikke på kruttet og bar oss over alt det tåpelige som ble sagt. Så ble et nytt idiotisk utsagn av kosmisk dimensjon sluppet og mens jeg ristet av latter skrev jeg til kompis B:

– Det er så morsomt, de er så dumme!

Til min store forskrekkelse skrev han tilbake:

– Hahah, nei. De er ikke dumme. Ffs.

Er de ikke?

Sakte, men sikkert, gled jeg av sadelen. Er de ikke dumme, da? Er dét jeg har holdt for å være en av de få konstantene i vårt samfunn ikke gyldig likevel? Jeg måtte stoppe litt opp og tenke på hva det faktisk betyr å være dum. Hva innebærer det helt eksakt? Ifølge Ordnett er definisjonen: «En som har eller vitner om liten forstand ; tåpelig ; uvitende». Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ofte er tåpelig, og det er mye jeg er uvitende om. Såpass selvinnsikt har jeg. Betyr dette at jeg er dum, per definisjon? Nei, jeg er jo ikke det. Jeg kan jo ikke være det. Så hvilken rett har jeg i så fall til å kalle deltakerne på Pærra for dumme?

I et samfunn hvor all verdens kunnskap kun er noen tastetrykk unna, blir jeg mektig imponert over det lave kunnskapsnivået samlet hos deltakerne. Det er nesten provoserende at en gjeng med unge voksne som har såpass mange kunnskapsressurser tilgjengelig velger å leve et liv i total ignoranse. Jeg tror nemlig ikke problemet er hvor smarte de er, men hvor mye de avviker fra normalkurven. Det eksisterer en ganske intuitiv forståelse av hvor mye allmennkunnskap man skal besitte for å ikke framstå som stokk dum. Det er trolig dette de fleste reagerer på, ikke alt det kleine og lite gjennomtenkte som blir sagt. Vi har alle tross alt gjennomgått den samme grunnskoleutdanningen.

For nei, Siv Jensen er ikke Norges statsminister og Brexit er ikke det samme som kjeksen Bixit. Og ja, dette er faktiske ting som årets deltakere har sagt. Så, hvordan skal jeg forholde meg til denne problematikken fra nå av? I frykt for å dra meg selv ned i gjørmen i samme slengen avstår jeg herved fra å kalle de håpefulle jentene og guttene for dumme. Jeg velger heller å kalle dem ignorante, unge mennesker som i tillegg sier mye dumt. Jeg burde trolig også forkaste teorien min om genetisk misdannelse i hjernebarken, og heller krysse fingrene for at det holder seg langt, langt unna blogg.no.