Få slutt på Gløshaugens runkering

Tekst: Jesper Nohr, journalist i Under Dusken

Kommentar

Det er ikke til å legge skjul på at det lenge har vært et gigantisk skille mellom Gløshaugen og de andre campusene. Det sies at Gløshaugen utdanner de arbeidslivet trenger, mens andre campus utdanner folk som ikke er smarte nok til å gå der. Dette er et skille som ikke gagner noen. Det får studenter fra andre campus til å føle seg mindre verdt, og det gir elever fra Gløshaugen en arroganse som kommer til å straffe dem senere i livet.

I 2016 ble det oppslag rundt Cecilie Dahl Rian sin masteroppgave, der hun skrev om at det fortsatt er en stor kulturkløft mellom Dragvoll og Gløshaugen. Hun skrev blant annet om en student som gikk av et busstopp for tidlig for å ikke bli tatt som dragvolling. Hvordan kan en student føle seg så mye bedre enn en annen, når begge går på samme universitet? Fordi man tror man jobber mer med studiene enn den andre? Fordi man hadde høyere opptakskrav på sin utdanning? Eller er det bare en holdning som ligger i ryggmargen? Det er nok det største problemet: En kultur man indoktrineres i som kun bidrar til at man drar hverandre ned. Studentene må bli mer bevisste på at holdningene deres skaper et dårligere universitetsmiljø og et dårligere samfunn.

At en bedrift vil presentere seg overfor studenter er helt greit. Det er viktig for studentene å se hvilke muligheter som venter den dagen man endelig skal ut i arbeid. Problemet er det billige sirkuset som kommer etterpå. Studenter fra Gløshaugen får opptil flere ganger i uken bedre middager, stæsj de overhodet ikke har bruk for, og åpen bar i etterkant av presentasjonen av selskaper som er ute etter å rekruttere dem. Kastet på dem som perler for svin. Enkelte linjeforeninger har opp mot 150 slike «presentasjoner» i året. Som dragvolling er man heldig om man får en penn og en kaffekopp på stand. Disse arrangementene er uten tvil med på å skape et enormt klasseskille. Bedriftspresentasjoner, eller «bedpress», som de så fint kalles, er ikke bra for studentmiljøet i byen. Selv om bedriftene vet hva de trenger, må det finnes bedre måter å rekruttere folk på. Kanskje burde studentene også ha nok integritet til å ikke la seg kjøpe av høystbydende.

Gløshaugen er ikke Gløshaugen. Det er stor forskjell på linjene, men de ligger likevel gjennomsnittlig langt foran andre campus når det gjelder å få slike goder. Når det er sagt, er det rett i overkant av 34 000 studenter på NTNU i Trondheim, og rundt halvparten av dem går på teknisk-naturvitenskapelige fag. De studentene som studerer andre fag utgjør halvparten av universitetet, og de blir glemt som utgått melk. Alle disse studentene er også i besittelse av unike kompetanser som trengs. Samfunnet hadde ikke overlevd med kun leger, ingeniører eller samfunnsvitere, selv om det virker som enkelte tror det. Ledelsen ved NTNU må aktivt gå inn for å motvirke klasseskillet ved å moderere bedriftspresentasjonene, først og fremst gjennom å begrense de materielle godene. Motivasjonen for at studenter skal dra på slike arrangementer må være å bli kjent med en mulig framtidig arbeidsgiver, ikke at man kommer hjem med en ny macbook eller at man slipper å lage middag. Når folk fra enkelte studier fråtser i disse godene, mens andre ikke sitter igjen med noen ting, må det gjøres noe. Hvis ikke hjelper det lite at de har planer om å samle universitetet geografisk.

NTNU skal samlokalisere universitetet rundt Gløshaugen om noen år. Hvem vet om dette kommer til å fungere, men ha også gjerne i bakhodet at det er en god del studenter som skal gå på de ulike campusene før dette skjer. Skal alle andre leve i limbo de neste ti årene? Uansett får man håpe at samlokalisering kan hjelpe. Det kan ikke bli stort verre enn det er i dag.