Fitte, festival og feminisme
Hvordan et kjønnssegregerende arrangement kan bidra til likestilling.
Tekst: Maria Furuheim, Journalist
Helgen 28. til 30. oktober gikk festivalen Feminalen av stabelen for tredje år på rad, med et konsept som har tiltrukket seg både positiv og negativ oppmerksomhet: den fronter nemlig utelukkende kvinnelige artister.
De vanligste argumentene man hører mot denne typen arrangementer er at de fungerer ekskluderende i sin ensretting, og dermed er sexistiske. At likestillingen i 2016 har kommet såpass langt at den er unødvendig. At festivaler ikke burde kvotere line-upen sin, men i stedet velge artister etter musikalsk dyktighet, uavhengig av kjønn. Dette er jeg selvsagt helt enig i. Ideelt sett hadde alle festivaler valgt band fullstendig uavhengig av alt annet enn talent. Det sier jo seg selv. Og det er også det de fleste festivaler hevder å gjøre.
Men når vi tar en titt på statistikken rundt artister som velges til festivaler, er det noe som skurrer: det er nemlig en overraskende liten andel av disse som er kvinner. Dagsavisen gjorde i 2015 en gjennomgang av norske festivaler, og fant ut at 80 prosent av headlinere til norske festivaler i 2015 var menn, eller band bestående av kun menn. Øyafestivalen i Oslo fikk internasjonal oppmerksomhet i 2011 da hele 90 prosent av artistene det året var menn. Øya har forbedret seg stort til dags dato, men Dagsavisens undersøkelse viser at musikk-Norge fremdeles har en enorm vektlegging på mannlige artister over kvinnelige.
Grunnene til denne skjevfordelingen kan være mange. At kvinnelige artister liksom ikke er dyktige nok har blitt motbevist talløse ganger av artister som Susanne Sundfør, Ary, Bendik, og Izabell, og teller ikke engang som argument i dette århundret.
At det ikke finnes nok kvinnelige artister i Norge til å gi en rettferdig kjønnsfordeling, var blant annet argumentet som ble brukt av Øyas pressesjef Christian Østlie til Dagbladet i 2011. Dersom dette er tilfellet, har det i så fall en selvforsterkende effekt. For hvor mange kvinner i Norge ønsker å satse på musikken, dersom de vet at sjansen for å få store spillejobber er såpass små?
Det er her Feminalen kommer inn og gjør et viktig arbeid. Ikke bare viser line-upen deres at det ikke er mangel på enormt dyktige kvinnelige artister.De skaper også en scene som promoterer og hjelper kvinnelige artister på vei opp.
Undervekten av kvinner i dagens festival-Norge viser at Feminalen ikke er overflødig. Men forhåpentligvis vil den, med egen hjelp, en dag bli det.
