Fotballeksperter er idioter

I påsken fant jeg meg selv i en interessant diskusjon. På vei opp Veslesmeden i Rondane begynte min bror å hevde, ja jeg vil si rent ase seg opp, over at Ghayas Zahid ikke var tatt ut til det norske landslaget. Norsk-pakistaneren fra Mortensrud har i nyere tid levert godt for sin kypriotiske klubb Apoel, noe som har ført til den vanlige sabelraslingen fra såkalte «tv-eksperter». Det er ikke noe nytt at disse forståsegpåerne gjerne skal kritisere der kritiseres kan, men denne gangen er noe annerledes. Denne gangen har jeg, som jeg gjorde det særdeles klart for min bror, nemlig makt til å få min mening på trykk.

For fans flest er det vedtatt og akseptert at alle tror de selv vet best. Det er sånn det skal være. Dette gir rom for diskusjoner, kritikk av dommer, eller utblåsninger på enkeltspillere hvor et utall bestemødre gjennom historien har kunnet skutt bedre. Men den gjengse fotballfan forstår fortsatt at de ikke egentlig vet bedre enn proffene. Jeg sier ikke at Knut Roar på puben ikke er en bedreviter av rang, eller at kompisen din Tobias ikke er helt rå på Fifa, men jeg tror begge hadde holdt rimelig kjeft, og holdt meningene sine for seg selv, om Jürgen Klopp plutselig kom inn døra. Dette er den vanlige mannen, fotballfanen på gata om du vil. Så er det en annen kategori som ikke helt følger de samme reglene, nemlig såkalte «eksperter».

Jeg synes nemlig det blir teit når det virker som om eksperten mener han har mer peiling på laguttak enn Lars Lagerbäck. Jeg forstår at Mathisens jobb er å mene ting om fotball, men det er en forskjell på analyse eller oppsummering, som er jobben hans, og den pågående masingen på Lagerbäck som foregår nå. For å demonstrere hvor lite peiling Mathisen egentlig har, skal jeg ikke engang vise til Norges nylige seire mot Australia og Albania, som ble vunnet uten Zahid. Jeg skal i stedet peke på noe rimelig elementært innen landslagsfotball.

Når toppklubber signerer spillere fra andre land og ligaer, blir det gjerne snakk om tilpasning og å bli kjent med lagkameratene. Det er viktig som fotballspiller at du kjenner spillestilen til laget og spillerne du spiller med. Kjenner du til dette blir samspillet mellom dere bedre, fordi du forstår og forutser hva lagkameratene dine gjør. Dette går seg gjerne til på klubblag etter en viss tid.

Slik er det derimot ikke på et landslag. Det er ikke gitt at alle spillerne kjenner hverandre, laget eller engang treneren noe særlig. Det er mye mer verdt å ha en spiller som forstår landslagets spillestil, og har erfaring med de andre spillerne, enn én som ikke har noe erfaring, men er i bedre form.

På samme tid i Norge ble det ynket over at ikke Per Ciljan Skjelbred ble tatt ut. Hvordan gikk det når Per »Messias» Høgmo tok over og begynte å bruke ham? Si meg, har bruken av Martin Ødegaard på seniorlaget ført til et voldsomt løft jeg ikke har fått med meg? Nei. De som stadig er uenige med meg trenger ikke se lenger enn til Gary Nevilles managerkarriere i Spania. Gary Neville er faktisk en ganske god forståsegpåer, langt bedre enn sin spyttende kompanjong. Men det viste seg dessverre at forståsegpå-faktoren ikke kunne oversettes til dyktighet.

Derfor, Rekdal, Tjærnås og Mathisen, bare gjør oss alle en tjeneste og hold litt mer kjeft. Lars Lagerbäck baserte ikke sitt Island-lag på form, og å kalle prestasjonene der ok blir en underdrivelse på linje med å kalle 11. september ubeleilig for amerikanerne. Andre vil kanskje huske tidligere landslagstrener, men først og fremst geografi-entusiast Drillos tropper. Der óg var det faktorer som veide tyngre enn form. Eksperter, min bror Magnus, alle sammen: Bare hysj