Kapp ballene av rockesjangeren

I anledning kvinnedagen føler jeg for å hoie ut om et tema jeg har forbanna meg over siden jeg gikk på barneskolen og spilte av Black Sabbath-skiva mi i klasserommet. Det var første gang jeg skulle få høre de fordummende ordene om at jeg ikke kunne noe om rock, ene og alene fordi jeg var jente.

Det er rimelig å hevde at mange, kvinner som menn, er av den oppfatning at musikksmak er knytta til kjønn. Det er et faktum at kjønnsmerkelappen «guttemusikk» sitter forbanna godt fast på rockesjangeren. Det er videre provoserende at mange helt ukritisk stiller spørsmålstegn ved musikkunnskapen til «rockechicksa» — la oss være ærlige — kun fordi de er jenter. Det finnes ingen forskning som kan slå fast at hjernen vår er forhåndsprogrammert til å foretrekke en spesiell type musikk. Hvilken type musikk vi digger, handler i stor grad om hva vi blir presentert og eksponert for.

Men hva er egentlig greia med denne kjønnsdelinga av musikk? Det er rimelig å hevde at den påfallende problematikken knyttet til kjønnsbalanse i musikkbransjen, underbygger de stereotypiske forestillingene om «jente- og guttemusikk». Det er trist å si det, men disse mytene farges blant annet av at kvinner har fått et kollektivt stempel for å være dårligere og mindre troverdige rockemusikere enn menn. Dette grunner i at kvinner er underrepresentert innenfor sjangeren. Videre må det ses i lys av den gamle fæle regla om at kvinner blir forbundet med noe svakt og skjørt. Dette gir kvinner et autentisitetsproblem innenfor rockesjangeren, i og med at rock gjerne blir forbundet med maskulinitet.

Det handler om hvordan jenteband heter jenteband, mens gutta har «vanlige» band. Spørsmålet blir så: Hva kan man gjøre for at kvinner skal erobre en sterkere posisjon innenfor denne mannsdominerte sjangeren?

Vi må endre måten vi snakker om kvinner og musikk på. Begreper som dukket opp etter et kjapt googlesøk på jenter + rock er «jenteband», «damer med bein i nesa» for ikke å glemme «damer med baller». Vi må slutte, slutte å uttrykke at vi blir uventet imponert over de rå damene i musikkindustrien. Det ligger en ubevisst erkjennelse bak der om at «til tross for at dere er kvinner, så klarte dere faktisk å levere så det smeller, gratulerer».

Det finnes ufattelig mange kule damer innafor rocken, men vi trenger påfyll for å skape og synliggjøre forbilder. Patti Smith og Janis Joplin er blant de viktigste ikonene innenfor sjangeren, og det dukker stadig opp nye drømmedamer som Australske Courtney Barnett og Ida Dorthea Horpestad fra trondheimsbandet Blomst. Et glitrende eksempel på at det skjer ting i kampen for kvinner i musikkbransjen, er musikkfestivalen Feminalen, som har som mål å løfte fram dyktige kvinnelige musikere. Jeg har trua på at damer med tiden vil slippe å møte kjønnet sitt i døra når det er snakk om rock, og andre mannsdominerte sjangere, som for eksempel rap.

Det er selvfølgelig helt uhørt at kvinner skal lide under et troverdighetsproblem når det kommer til rock, enten det er som musikere eller publikum. Så lenge det er et faktum, er det noe vi må innse, men på ingen måte godta. Musikk handler ikke om kjønn. Musikk handler om kvalitet. Slutt å sett spørsmålstegn ved kompetansen til rockechicksa. Slutt å ta dem på rumpa, ta dem heller seriøst, og det med verdens største selvfølgelighet. Takk. For faen.

Les denne og flere saker i Under Dusken #5, ute i hyllene eller på nett nå!