
Kjært barn – nytt navn?
Feminisme utgår. Det er på tide å tenke nytt: Nytt navn, ny bevegelse.
En likestillingsbevegelse som kun tar for seg ett kjønn må utgå i 2017.
Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg har misforstått feminisme, og jeg er ikke særlig stolt av det. Feminisme, fra det latinske ordet Fēmina (kvinne), har vært en like stor del av mitt liv som nordmann som lutefisk er, men jeg har levd med den illusjonen om at feminisme er likestilling. Punktum. Det viser seg at dette er feil. For noen er det kanskje åpenbart at feminisme, eller «kvinneisme» betyr likestilling for kvinner, og kun kvinner. Det var ikke like åpenbart for meg. Det sitter ikke særlig godt med meg, en student i dagens 2017, av den enkle grunn at jeg spør meg selv: «Hva med menn? Må de nøye seg med andreplassen i likestillingsløpet?»
Det er selvfølgelig mangt og mye man kan si om behandlingen av kvinner opp gjennom tiden, og det er ganske enkelt å peke finger på den store synderen: menn. Det skal likevel sies at holdningen noen feminister har om å bekjempe ild med ild kun resulterer i at vi som samfunn stagnerer. Disse feministene, populært kalt «Feminazier» på internett, virker til å tro at det er kvinners tur til å undertrykke menn. De mener at den eneste måten å balansere ut hundrevis av år med korsetter, skjørt og umyndiggjøring, er å påføre og forsterke de utfordringene det motsatte kjønn møter i dag. Ingen form for diskriminering, om det kommer fra kvinner, menn, eller andre klassifiseringer kan ha en plass i samfunnet.
Drivkraften bak mine feministiske synspunkt, bunner i mine yngre brødre. Mitt håp for mine brødre er at de skal kunne slippe å bli definert av en utdatert og skadelig kjønnsrolle bestående av stereotypier om hva en mann er og hva som er mandig. Det er med vemodighet at jeg innser at det norske skolesystemet ikke er skreddersydd til behovene de som gutter hadde. Skulle de uheldigvis noen gang befinne seg i en omsorgstvist over et barn, håper jeg så inderlig at de vil bli vurdert på bakgrunn av hvem de er som individer, ikke det faktumet at de ikke er moren til barnet, men faren.
For til tross for at vi er det mest likestilte landet i verden, har vi ikke ekte likestilling før vi adresserer menns utfordringer på lik linje med kvinners. Vi trenger en samlet likestillingskamp. Noen vil nok påpeke at kvinner i aller høyeste grad opplever diskriminering i Norge i dag, og det vil jeg aldri betvile. Men jeg mener også at likestilling for kvinner har kommet såpass langt at vi har kapasitet nok til å utvikle oss og inkorporere menns rettigheter. La oss bli en ny likestillingsbevegelse. Idealisten i meg har et håp om at vi alle kan være enige om at essensen i likestilling, det som suffragettene kjempet for, og som vi enda kjemper for i dag, er at kjønn skal være irrelevant. Mennesker må ses for det individet de er – uavhengig av hvilken kjønnsdel som henger (eller ikke henger) mellom bena på dem.
Dette vil ikke si at vi ikke anerkjenner forskjellene mellom menn og kvinner, fordi de eksisterer. De eksisterer i like stor grad som at jeg er like forskjellig fra min medkvinne. Det er det som er så fantastisk med mennesker. Til tross for forskjellene er det på tide at vi legger fra oss tradisjoner og konvensjoner, og samler oss bak en felles bevegelse hvor en separatistisk likestillingsholdning blir overflødig. Jeg vil med den største ydmykhet og ærbødighet foreslå begrepet Genosisme. Genos (γένος) fra gresk betyr kjønn, et herlig generelt begrep som ikke ekskluderer menn eller andre kjønn. Om vi utvikler feminisme, ser maskulinisme for hva det er (og ikke de sjåvinistiske tilbøyelighetene som feminisme også har, men ønsket om å kjempe for menns rettigheter), og moser dem sammen med et par peppermynteblad på toppen, får vi kanskje et likestillingsbevegelse som bedre representerer det landet med de verdiene vi alle sammen er så stolte av.