Kost, kritikk og kaos

Kommentar

Om ikke det å være student var vanskelig nok fra før, forventes det i tillegg at man skal kunne fø seg selv skikkelig. Dette fører til komplikasjoner. Vi blir fullstendig nedsauset i anbefalinger fra blogger, nettaviser, instagramkontoer, og magasiner, og det er heller ikke sjeldent at rådene motsier hverandre på det aller sterkeste.

I september skrev Sophie Elise Isachsen et innlegg på bloggen sin om en dokumentar ved navn What the Health, og oppsummerte filmens hovedpunkter både på bloggen og på facebook. Dette inkluderte blant annet at «å spise kjøtt er like kreftfremkallende som å røyke» og at «ost er avhengighetsskapende». Aftenposten publiserte en nyhetssak med intervju av både personlig trener og innehaver av en mastergrad i ernæring Martin Norum, og divisjonsdirektør i Helsedirektoratet Linda Granlund, som begge kritiserte kraftig Isachsens uttalelser og filmens påstander for å ikke ha noe vitenskapelig grunnlag.

Man skulle tro at kraftig faktasjekking ville ha satt en stopper for spredningen av feilinformasjon, men den gang ei. De selvutnevnte kostholdsekspertene fortsetter i egen lei, og nye mat- og kostholdsblogger spretter opp av bakken som paddehatter. Samtidig står forbrukerne midt oppe i hele sirkuset og vet ikke hva de skal tro. Og om Helsedirektoratets råd er nøkterne og godt funderte, er det grenser for hvor mye inspirasjon til matlaging man kan presse ut av Mad-Eye Kostholdsråds slagord «Konstant Måtehold». Det er ikke rart at svette pipler frem på studentens panne ved synet av vareutvalget.

Da er det lettere å ty til oppskriftssider som inspirasjon. Men disse kommer heller ikke uten lyte: For motstridende ernæringsråd er bare ett av studentens mange problemer. En student er gjerne et ungt menneske uten penger, ingen tid, og intet overskudd. Det er slik oppskriftsbloggene snarer dem inn.

Står man likevel først klar ved kjøkkenbenken, popper vanskelighetene raskt opp: I oppskriftene man synes virker fristende er det alltid minst én ingrediens i røra som må importeres fra Sør- Amerika, koster det samme en transplantasjon, og som man aldri kommer til å bruke igjen. Fanget i denne malstrømmen av velmente, men ambisiøse forventninger og råd, føles det nesten frigjørende å tusle bort til frossendisken og kjøpe den samme frossenpizzaen du har spist de tre siste dagene. At denne motreaksjonen er «løsningen» mange ofte tyr til, ser vi ved å bla ned feeden på appen Jodel. Der skryter studenter både direkte og indirekte av å ikke ha gitt etter for «sunnhetspresset» og villig forteller vekk om mengden pizza spist, treningstimer droppet, penger brukt på poser med smågodt for kred og anerkjennelse fra andre studenter i den samme situasjonen.

At denne livsstilen ikke er sunn, sier seg selv. Men det motreaksjonen viser sterkest, er at det eksisterer et reelt press det gir mening å reagere mot. Jeg kan ikke gi noen kostholdsråd til den stakkars studenten på butikken. Det er jeg ikke kvalifisert til. Men at den anbefalte nøkternheten ligger omtrent i midten av skalaen for hver ekstreme side, gir rom for at man fint skal kunne kose seg med en frossenpizza en gang i mellom når tiden ikke strekker til. Det er, tro det eller ei, slettes ikke hver dag studenten har tid eller overskudd til å legge erter i bløt. For å si det som en venninne gjorde når noen påpekte at man kan lage et måltid fra bunnen av på tiden det tar å steke en pizza: tror du stressa fattige bare sitter og SER på ovnen?