Kulturell ekspropriasjon

Diskusjonen om hvorvidt rap burde anses som et poetisk uttrykk er stadig oppe i den dannede samtale, nå sist på Chateau Neuf i starten av november. Som regel stilles spørsmålet av velmenende liberalere som vil bevise verdien i en lavkulturell og ofte utskjelt sjanger ved å lese Tupac i lys av Barthes og Bakhtin. Forsøkene på å intellekt-ualisere rap har alltid noe litt flaut over seg, som da læreren på ungdomsskolen snudde capsen bak fram og rappet om Undset. Men foruten å føre til en del flaue opplevelser, røper spørsmålet også en del ubehagelige sannheter om smak og kultur i dagens samfunn.

I 1978 ga sosiolog Pierre Bourdieu ut Distinksjonen, en statistisk analyse av kulturelle smaksmønstre i datidens Frankrike. Han viste at kulturen man foretrekker ikke er tilfeldig, men systematisk sammenkoblet med sosial bakgrunn og klasse. Hva du liker er dermed ikke bare et resultat av dine egne vurderinger, men også av dine foreldres posisjon i det sosiale hierarkiet. Jo høyere denne er, jo større sannsynlighet er det for at du liker høy- kultur som skjønnlitteratur og samtidskunst. Dermed beviste Bourdieu det som for de fleste virker som en intuitiv sannhet: Lastebilsjåføren liker Ole Ivars, legen liker opera, og sistnevntes smak anerkjennes langt mer enn den første.

Skillet mellom høy- og lavkultur handler dermed ikke bare om kvalitet, men om et kulturelt hierarki hvor samfunnets elite har makten til å definere sin egen smak som riktig og høyverdig. Konsekvensene av dette hierarkiet ser man blant annet i skoleverket: Når elevene i tiende klasse møter opp på eksamen er det høykulturelle uttrykk som Ibsen og diktanalyse de blir testet i, noe som priviligerer dem som kommer fra hjem hvor denne kulturen konsumeres. På denne måten reproduseres klasseforskjellene i samfunnet, og kulturell smak blir en viktig ressurs for de som behersker kodene.

I utgangspunktet kunne ideen om rap som poesi bidra til å bygge ned skillet mellom høyt og lavt. Implisitt i påstanden ligger imidlertid en idé om at lavkultur skal vurderes ut fra høykulturens kvalitets- kriterier. Tanken om at verdens mest populære og innflytelsesrike musikksjanger må forsvares ved at noe av det kunne blitt trykket i en diktsamling, kan vanskelig begrunnes ut fra annet enn holdningen om at noen kulturelle uttrykk er grunnleggende bedre enn andre.

For å si det i klartekst: Rap har ikke verdi fordi det er poesi, men fordi det er rap. At sjangeren ennå er motkultur er en styrke, ikke en svakhet, og ønsket om å finne tradisjonell litterær verdi i raptekster fører ofte til lovprisning av kjedelige og politisk korrekte artister på bekostning av de mer originale og interessante stemmene. Gucci Manes savantaktige ignoranse og Pimp Cs oder til «harry assholes» ligger nok nærmere sjangerens essens enn MF Dooms ordkløveri og konseptalbumene til Kendrick Lamar. Selv om det er plass til begge deler, risikerer forsøk-ene på å hylle rappen på høykulturens premisser å undergrave alt det som gjør sjangeren annerledes og interessant. Slik ender diskusjonen om rap som poesi opp med å bekrefte det kulturelle hierarkiet man ønsker å bygge ned.