La «Noora» date «William»

Den før så egenrådige karakteren «Noora» i NRKs ungdomsserie Skam falt pladask for den såkalt kontrollerende drittsekken «William». Statskanalen romantiserer manipulerende karakterer, mener innleggsforfatter Asli Altunøz i Aftenposten (24.4).Rikskringkasteren fraskriver seg sitt særskilte ansvar, mener kulturjournalist Emma Johnsen Rødli på kommentarplass i Under Dusken (19.4). Hun krever forbilledlig oppførsel fra NRKs karakterer.

les også: Skamløs ansvarsfraskrivelse.

Å gripe inn i Skams handling og foreslå nye karakterer, er en pinlig misforståelse og reduksjon av kunstens funksjoner. Er terskelen lavere for å voldta på grunn av Game of Thrones? Eller, for å trekke en parallell til den svenske «Ebba-feiden», oppfordrer Knausgård til pedofili fordi han skriver om en lærerpraktikants begjær for ei mindreårig skolejente? Så klart ikke. Kunsten står fritt til å beskrive det problematiske, uten å moralisere. I demokratier er kunsten et fristed der ubehagelige temaer skildres. I kjølvannet tar samfunnsdebatten seg av normsetting.

Å hevde at NRK må ta moralsk ansvar for karakterenes oppførsel, er umyndiggjøring av unge mennesker. Tro det eller ei, tenåringer kan tenke selv. Skal vi ta målgruppa på alvor, må vi anerkjenne ungdommens egen forstand og refleksjonsevne. Jeg har full tiltro til at unge seere gjennom meningsutveksling finner ut hva de mener om Skams karakterer.

Likevel har rikskringkasteren et ansvar overfor målgruppa. Men hva er så det særskilte ansvaret overfor tenåringene i 2016? Netthistorieprodusent Mari Magnus for Skam forteller til Klassekampen (22.4) at seriens ansvar er å styrke de unges selvfølelse. Da produsentene gjorde research til serien, var skam følelsen som gikk igjen hos ungdommene. «Det var fristende å oppdra», sier hun, men forklarer at kjernen i serien er at karakterene selv skal ta valg, og ikke la seg styre av ansvarspersoner.

Magnus er inne på noe viktig. Aldri før har ungdom hatt så mange muligheter. Aldri før har en generasjon vært så psyksisk pressa. Skam beskriver presset godt gjennom scener om spiseforstyrrelser og selvpromotering på sosiale medier. Unge lovende, serien for oss i 20-åra, viser gapet mellom virkeligheten og de skyhøye forventningene til livet. Statskanalens siste supplement er Jeg mot meg,dokumentarserien som skildrer hvor galt det kan gå når unge presses fra alle kanter.

I en slik virkelighet blir NRKs oppgave nettopp å være et sted uten press, formaninger, og oppdragelse. Vi trenger færre aktører som forteller tenåringer hva de bør gjøre, og flere kulturutrykk som knuser urealistiske forventninger. Livet er vanskelig, det er normalt og mislykkes og jammen kan du ikke møte på en utpressende drittsekk. Tenk på det, du.

Og det tenker målgruppa vitterlig på. Ta en titt i facebookgrupper og Skam-bloggens diskusjonsfora. De er frie for hets, men fulle av nyanserte analyser, helt ulikt «de voksnes» skyggefulle kommentarfelt. Tolkningene av «William» er reflekterte og mangfoldige. Her foregår en meningsdannende debatt på ungdommenes premisser.

Det siste dagens unge trenger, er å skamme seg enda mer. La kunsten være fri. La tenåringene tenke selv. Sik får vi skamløse, trygge mennesker i stand til å ta valg uavhengig av hva moraliserende kommentatorer og formanende serier forteller dem.