Lagerbäck ny landslagssjef - NFFs vinst

Tekst: Andreas Alstad, Sportsjournalist

Det måtte selvfølgelig skje etter at vi i sportsredaksjonen subtilt gjorde narr av jakten på ny landslagssjef i forrige utgaves Rødt Kort-spalte. Det skal i vårt forsvar sies at selv ikke Norges dyktigste sportsjournalister hadde klart å få navnet. I tiden mellom innkallingen til pressekonferanse og annonseringen av Lars Lagerbäck virket flere journalister i villrede. På Twitter valgte Norges muligens mest respekterte fotballjournalist den noe forvirrede varianten å fortelle hvem han visste ikke kom til å bli ny landslagssjef.

Anført av det briljante fotballmagasinet Josimar Fotballblad har NFF av ulike årsaker fått mye tyn over en lang periode. Her fortjener de skryt. Ikke nødvendigvis for å ha holdt tett om navnet, men for den metodiske tilnærmingen i trenersøket. I en tid der mye NFF foretar seg vinkles negativt, virker de her å ha hatt god kontroll. Solbakken var førstevalget, men navn som Bradley, Solskjær og Fagermo virker som en blanding av metodisk trenersøk, agentsnakk og smokescreen for journalister.

Mot slutten av Drillo II-perioden stilte flere seg spørsmålet om spillerne var i stand til å omstille seg fra klubb- til landslagsfotball. Spillerne spiller til daglig en klubbfotball som har utviklet seg seg i mer offensiv anlagt retning enn da Drillo gjorde Norge til verdens nest best rangerte landslag på 90-tallet.

I så måte fortsetter NFF en lite tydelig stil som har vært siden nåværende toppfotballsjef Nils Johan Semb tok over for Drillo i 1998. Konservativ kontringsfotball blir overtatt av et håp om å spille mer kreativt og offensivt. Fotball som også kan underholde de uten sterk fotballinteresse eller klubbtilhørighet. Når forgjengerens filosofi ikke har gitt positivt utslag, er den åpenbare forklaringen at en ny stil vil røske opp i problemet. Det er en logisk feilslutning. En ny start kjennetegnes av at media ofte er positive og en spillergruppe utstråler et ønske om å imponere den nye sjefen. Perioden følges av at virkeligheten nok en gang innhenter oss og man snubler når det gjelder.

Da Per-Mathias Høgmo introduserte seg med en diktsamling og en sprettball var tonen satt. Hans store ord med tvetydig innhold kokte med tiden ned til frustrasjon. Det fungerer når du er i medgang, men blir til en foss av motstand når ting butter imot. For la oss være ærlige: Landslagsfotball handler om resultater, og kun det. Det får man gjennom å sette opp et lag som utnytter de tilgjengelige spillerne best mulig. Under kamp trengs et kaldt og kalkulerende hode. Jeg tror ikke vi får et tilfelle der Lagerbäck setter opp en uprøvd konstellasjon med en midtbanespiller som spiss i en avgjørende kvalikkamp. A-landslaget er heller ingen treningsarena for unge spillere. Jeg tror ikke vi får se Martin Ødegaard kastet innpå, tydelig ute av form, i et smådesperat forsøk på å begeistre. Han kommer sannsynligvis til å bruke tiden fram til neste kvalikk på å sette et foretrukket lag.

Spørsmålet mange stiller seg er om Lagerbäck fremdeles har sulten som trengs. Dette er en mann som har trent landslag i 18 år og som hadde lagt opp etter EM. Han har ledet lag til seks mesterskap fordelt på Sverige og Island. Nigeria overtok han noen måneder før VM 2010, etter at han ikke klarte å lede Sverige til samme mesterskap. Han sa selv at det er den sportslige utfordringen Norges landslag byr på som trigget ham. Han hadde nok ikke tatt jobben om han ikke trodde det var mulig å nå et mesterskap.

Kan Lars Lagerbäck ta Norge til et mesterskap for første gang siden 2000? Hans merittliste tilsier at det er mulig, men la oss vente med å omtale ham som en frelser.

PS: La oss ikke prøve å kopiere islendingenes «Viking»-gest.