Medienes snikfiksjonalisering av samfunnet

Tekst: Emil Øversveen, kulturjournalist

Vinteren 2014 skjedde det en morsom tilfeldighet: Da Eirik Jensen ble arrestert for anklager om grov korrupsjon var jeg midt inne i The Shield, serien hvor man følger politimannen Vic Mackey mens han på systematisk vis bruker sitt politiskilt for å begå storkriminalitet i Los Angeles’ gjengmiljø. De åpenbare parallellene mellom Mackey og Jensen var nok til å gjøre meg svimmel, og da jeg fant ut at også The Shield er basert på en sann historie fikk jeg enda mer blod på tann. Med ett var det som virkelighet og fiksjon smeltet sammen i et berusende øyeblikk av postmoderne friflyt, før den trauste dragvollvinteren igjen innhentet meg og jeg måtte tilbake til oppgaveskrivingen.

Når rettssaken mot Jensen nå omsider er i gang sitter jeg med den samme følelsen som da. Som mange andre følger jeg rettssaken gjennom Purk eller skurk. Podkasten mener selv at den gir svaret på hvem Eirik Jensen egentlig er, men er nok først og fremst en pastisj av den amerikanske true crime-serien etter Serial: Den mystiske stemningsmusikken er på plass, tvistene og cliffhangerne også, navigert av en smått skeptisk journalist som fungerer som lytterens vindu inn i saken. Om Jensen-saken ifølge ham selv minner om en dårlig roman, er Purk eller skurk et middelmådig hørespill – de åpenbare sjangerelementene har en fremmedgjørende effekt, og gjør det vanskelig å helt tro på at rettssaken er noe som faktisk finner sted.

Slik er Purk eller skurk en del av en bredere tendens i journalistikken hvor man låner formler og grep fra underholdningsbransjen for å selge sakene sine til publikum. Denne utviklingen kan tolkes som et tegn på det postmoderne filosofer har beskrevet som hypervirkelighet, tilstanden hvor det virkelige og det kunstige glir over i hverandre, som når moderne datagrafikk gjør det mulig å lage 3D-simulasjoner som umulig kan skilles fra den faktiske tingen. I dagens medielandskap er det imidlertid selve virkeligheten som gjøres kunstig, ved at fiksjonens språk brukes for å beskrive stadig flere hendelser. Slik reduseres strukturelle fenomener til historier om enkeltmennesker, politiske konflikter til spørsmål om helter og skurker, og borgeren til en impotent tilskuer som forholder seg til samfunnet som til en HBO-serie.

Konsekvensen av denne snikfiksjonaliseringen ser man allerede. Donald Trump klarte å selge sin fortelling om at han skal gjøre Amerika storslagent igjen til det amerikanske folket, mens det liberale narrativet om at han umulig kunne vinne gjorde det umulig å forsvare seg før det var for seint. I sin iver etter å konkurrere med underholdningsbransjen har journalistene bidratt til å gjøre virkelig den sensasjonelle virkeligheten de har ønsket seg: USA ledes nå av en reality-stjerne, Russland av en Bondskurk, og i en norsk rettssal står Breivik med høyrearmen utstrakt mens blitzregnet pøser ned over ham. Om ikke annet blir det spennende å se hva som skjer videre.