Når moral ødelegger for fornuft

Med stadig nye metoder innen bioteknologi blir vi tvunget til å ta stilling til slike spørsmål langt oftere enn før. Det gjelder oss alle, ikke bare leger og forskere. I fjor ble teknologien Crispr kåret til årets vitenskapelige gjennombrudd av tidsskriftet Science. Dette innebærer at spesielle proteiner kan «klippe» i gitte DNA-sekvenser. Hvilke muligheter gir dette oss?

For fire år siden oppdaget forskere at vi kan dra stor nytte av Crispr-teknologien. Den gjør det enklere, billigere og mer effektivt enn noen gang før å gjøre endringer i DNA-et. Selv om dette er store nyheter, er ikke alt klappet og klart. Det som er sikkert er at Crispr åpner for nye muligheter framover. Spennende muligheter for noen. Skremmende muligheter for andre.

Genteknologi er et godt eksempel på en etisk utfordring som rører ved følelsene våre, spesielt når det handler om mennesker. Det ble utløst en stor debatt om teknologi, etikk og menneskeverd da kinesiske forskere forsøkte å endre genene i menneskelige embryoer i fjor. Hvorfor går dette så hardt inn på oss? Teknologien er ikke klar for å brukes på mennesker ennå, men den er i høyeste grad klar for å forskes på. Å utvikle metoder for å gjøre genetiske endringer er kanskje en kontroversiell grense å krysse, men for mange er det livsviktig at vi tør å krysse denne grensen.

Flere land har nå gitt forskere klarsignal for å endre på gener i menneskeembryoer. Bioteknologirådet har sagt at de vil tillate det samme i Norge. Det er viktig å påpeke at dette kun gjelder overskuddsembryoer, altså embryoer som ellers ville blitt destruert. Hvis et embryo aldri får muligheten til å bli et menneske, hvor kommer da argumentet om menneskeverd inn? Ligger det større verdi i destruksjon enn i søken på kunnskap? Og om vi noen gang kommer til det punktet hvor teknologien er klar til å brukes på ekte: Er det etisk forsvarlig å la barn fødes med alvorlige sykdommer, hvis vi har metoder som kan forhindre det?

Genmanipulering av embryoer har lenge skapt debatt. Et av de største motargumentene handler om frykten for et økt klasseskille i samfunnet. Kan man gjøre endringer på sykdomsfremkallende gener, kan man gjøre endringer på alle. Hvis man først skal sette en slik grense, hvor skal den gå? Hva regnes som alvorlig nok, og hva er bare for syns skyld? Dette er et typisk eksempel på skråplansargumentasjon, det vil si at ved å tillate A er det uunngåelig å også tillate B. Når jeg snakker om Crispr med personer uten biologisk bakgrunn, forteller de ofte om frykten for å lage pene og intelligente supermennesker som tar over verden. Det er en viktig forskjell mellom å forhindre en alvorlig sykdom og å designe et pent og intelligent menneske.

Hva gjør en person pen? Er det de små detaljene eller den store helheten? Vi har ingen DNA-sekvens som sier «Pen: ja eller nei?» eller «Intelligent: ja eller nei?». Slike egenskaper er et samspill mellom utrolig mange ukjente gener, påvirkning utenfra, og personlig smak. Dette er satt litt på spissen, men det ligger ingen automatikk i at man åpner for endring av alle gener ved å tillate endring av sykdomsfremkallende gener.

Nye bioteknologiske metoder kommer til å bli en stadig større del av vår hverdag. Det handler om å løse samfunnsmessige utfordringer. Det handler ikke om å lage supermennesker.