Opptakskravene til universitetet må endres

I en tid preget av jaget etter perfeksjon og vellykkethet blir viktigheten av å ta høyere utdanning stadig innprentet. Den tiltakende inflasjonen i karakterkravene har imidlertid ført til at drømmestudiet for mange framstår stadig mer uoppnåelig. De fleste har fått med seg de svimlende høye opptakskravene på såkalte «prestisjestudier» som medisin, psykologi profesjon og enkelte ingeniørfag, men også på flere andre studier, som sykepleier og lektorutdanningen, har snittet skutt i været de siste årene.

Det er verdt å stille spørsmål ved om dette karakterjaget egentlig er ønskelig. Det hele kan fort gå på helsa løs, samtidig som det ikke nødvendigvis sikrer at universitetene ender opp med de best egnede eller mest motiverte studentene. Når alle karakterene vektes likt holder det nemlig ikke å ha toppkarakter og stor interesse for det du ønsker å studere. Du må også være god og vellykket i alle andre fag. De som jevnt over er flinke i det meste prioriteres dermed på bekostning av de som er svært flinke i noe, uten at sistnevnte nødvendigvis får til alt annet. Dette er ekstra uheldig når eksamensfagene også trekkes tilfeldig, slik at flaks med hvilke fag du kommer opp i fort kan avgjøre om du kommer inn på studiet eller ikke.

Slik det er nå faller flere potensielt svært egnede fysikere, jurister og leger fra studiet allerede før de kommer inn, fordi kravene i de andre fagene gjør at de gir opp før de får startet. Andre nekter å gi opp drømmen om studieplass, og betaler derfor tusenvis for å bruke sine beste år på å ta opp fag de verken liker eller har anlegg for, og som mest sannsynlig er irrelevante for de videre studiene de vil inn på. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette svært lite lønnsomt, samtidig som det også kan føre til klasseskiller mellom de som har mulighet til å ta opp fag og de som ikke har det.

Systemet legger også opp til at de begrensede studieplassene fort kan gå til elever med gode karakterer som søkte seg inn bare fordi de kommer inn, eller på grunn av prestisje. Man kan dermed stille spørsmål ved om motivasjonen deres da virkelig vil vare ut det som gjerne er både tunge og lange studier. Dette er ekstra problematisk i og med at mange studier krever langt mer enn bare et godt karaktersnitt for at man skal være i stand til å lykkes. Det er gjerne visse personlige egenskaper som kreves for å bli for eksempel en god psykolog eller lege. Disse egenskapene lar seg i liten grad fange opp ved et upersonlig karaktersnitt som verken tar høyde for forhold som motivasjon, egnethet eller tidligere erfaring. Flere studier utdanner også studenter til yrker der det er viktig med både kjønns-, klasse- og etnisk variasjon, noe dagens opptakskrav ikke tar hensyn til. Det er med andre ord flere gode grunner til å revurdere dagens system.

I Frankrike teller alle karakterer ved opptak til universitetet, men de vektes ulikt. Dersom du for eksempel skal inn på et fysikkstudium teller fysikk og mattekarakteren langt mer enn karakteren i språkfag og gym. I andre land, som England, er det tradisjon for motivasjonsbrev og i noen tilfeller også intervjuer. Det er ikke nødvendigvis ønskelig å gå så langt, men et sted å starte kunne være å åpne opp for ulik vekting av karakterer. Eventuelt også motivasjonsbrev eller lignende som kan telle i tillegg til karaktersnittet ved enkelte studier. Til syvende og sist blir vi nødt til å spørre oss om hva slags type samfunn vi ønsker oss: Et der de som er greie i alt prioriteres, eller et der de med den største motivasjonen eller anlegget får en sjanse til å prøve seg?