På fornavn med terror

Tekst: Silje Bjellvåg (Nyhetsjournalist og praktikant i Brussel)

22. mars smalt det på Brussel flyplass og Maalbeek metrostasjon. 32 personer omkom, 300 ble skadet. Alle visste det var et spørsmål om når angrepet kom til å skje, og ikke hvorvidt det kom til å skje. Det passet bare så innmari dårlig, like før påskeferien og alt. En rundtur i Europa senere var jeg hjemme i Norge, noen dager etterpå var jeg tilbake i Brussel. Og alt var som før.

Dagene etter angrepet gikk etter boka. Belgia gikk inn i tre dagers landesorg. Én etter én forbannet politikerne angrepet på Twitter. Kondolansebrev fra statsledere ble sendt, mottatt, og takket for.

Utad var det alt som skjedde. Gatene har ikke på noe tidspunkt vært tomme. Vi satt på kontoret og tittet ned på menneskene mens vi ikke fikk gå ut. Ikke visste vi hvem de var eller hva de skulle, men det var tydeligvis noe som var så viktig at om det smalt litt på andre siden av Europakommisjonen, så fikk det bare være.

Jeg vet ikke om dere la merke til det, men det var ikke mange som verken var Brussel eller ba for Brussel den dagen. Noen prøvde seg på «Je suis Bruxelles / Ik ben Brussel», men responsen var like splitta som Belgia selv. Bønn har jeg aldri hatt trua på uansett, så jeg syns det er bra at dere lot være. Vi kan be for Paris, Istanbul, København, London, Madrid, og nå Brussel, men vi vet jo at det kommer til å skje igjen. Det er nok ikke lenge til heller.

Bak kulissene blir Brussel endevendt i jakten på fremmedkrigerne alle vet er bosatt her, men som ingen greier å gjøre noe med. Kritikken hagler mot belgiske myndigheter. Den belgiske ambassadøren til Tyrkia ble i juni varslet av tyrkiske myndigheter om at de hadde stoppet en de mistenkte var en belgisk fremmedkriger ved grensen til Syria. Denne informasjonen glemte derimot den belgiske ambassadøren å dele, og fremmedkrigeren ble deportert. Han var en av selvmordsbomberne. Jeg må gjenta meg selv: Det var ingen som var overrasket over angrepet. Minst av alt at at belgiske myndigheter ikke greide å stoppe det.

Nå klør politikerne seg i hodet for å finne en løsning. Noen foreslår å sette opp murer, andre foreslår mer personovervåking. Motargumentet er som regel at dette bryter med menneskers fundamentale rettigheter. Jeg vet ikke hva som bryter mest med disse rettighetene, den konstante frykten for nye angrep eller tiltakene som må iverksettes for å unngå det.

I mellomtiden går Brussel sin vante gang. Vi lever fint i trusselnivå tre. Vaktene er jeg på hils med, men jeg greier aldri å slutte å sjekke om jeg er i skuddsonen, dersom de skulle komme borti avtrekkeren. Det er flere av dem, både vaktene og våpnene, men jeg personlig føler meg tryggere med dem rundt meg enn uten.

Med mindre du går forbi Maalbeek metrostasjon kan du ikke se at noe har skjedd, men det kommer noen påminnelser. Som da jeg så en plakat med et bilde av en dame, som noen lurte på om jeg hadde sett. Og jeg synes faktisk å huske at jeg har sett den damen. Så kom jeg på at jeg så henne i VG dagen før, da hun ble listet som en av de omkomne. Plakatene henger i hele EU-distriktet fortsatt.

Nullfunn er også funn, lærte jeg på Dragvoll. Hva sier det om en by, et land og en verdensdel, at vi nesten ikke reagerer lenger?

Noen hevder de kjenner det på stemninga i byen, at noe ikke er som før. Noen unngår metroen. Folk er lite rasjonelle sånn. Den metroen har aldri vært så trygg som den er nå. Det var i tiden før 22. mars at den var farlig, men da var vi ikke redde.

Møtene jeg har vært i siden, innledes med at alle står oppreist i stillhet sammen. Det er sånn Brussel sørger. Bak lukkede dører, når ingen ser.