Skal, skal ikke, kanskje, interessert?

Trenden hvor man avventer å trykke «skal» eller «kan ikke komme» på Facebook-arrangementer kan oppfattes som bagatellenes bagatell. Faktum er likevel at denne trivialiteten forteller mer om vår ubesluttsomhet enn man skulle tro. Når valget ditt faller på ignoranse gjør du nemlig fallgruven dypere for både deg og festplanleggeren. Den vanlige responsen på en Facebook-invitasjon er å utsette svaret til minuttet før arrangementet begynner. Hvis man føler seg vågal kan man trykke «interessert».

Nyttårsaften er et kroneksempel på dette. Denne kvelden er omtalt som festen over alle fester, og man har ofte flere alternativer til feiringen i baklomma. Selv hadde jeg tenkt meg på en fest med gamleklassen min hvor rundt ti personer stod på «skal», mens resten hørte vi aldri noe fra. Én person stod riktignok på «kanskje», men det var etter å ha flyktet fra «skal». Det er skumle saker å måtte si ifra at man ikke kan komme, eller hva som verre er, binde seg til kvelden.

Å være på utkikk etter de morsomste arrangementene kan minne om den utbredte shoppingmentaliteten en god del av oss besitter. Til tross for et fullt klesskap er ingen av klærne bra nok i lengden, og studielånet blir atter en gang ribbet til fordel for nye topper. Grunnen til den konstante fornyingen av plagg er ikke manglende kvalitet, men at man ønsker å føle seg snasen. Det samme kan sies om manglende svarrate på Facebook-arrangementer. Du velger å spille kostbar og verdifull, gjennom å late som om man ikke eksisterer.

Det er selvfølgelig mer fristende å takke ja til en invitasjon hvis man blir spurt på direkten, enn til alskens Facebook-arrangementer som popper opp i tide og utide. Terskelen for å møte opp er høyere når invitasjonen dukker opp gjennom en skjerm. Relasjonene mellom folk blir mindre og mindre personlige gjennom den minkende personlige sosiale kontakten. Det gjør likevel ikke situasjonen bedre når man bidrar til manglende kommunikasjon.

Til tross for kjeftingen overfor kan jeg dessverre ikke påstå å være noe bedre selv. Jeg fikk selv en bekreftelse på min egen ubesluttsomhet forrige vinter. Jeg var invitert til tre bursdagsfester på én og samme dag, og var i villrede for hvilken jeg skulle velge. Det stod mellom én jeg hadde blitt invitert til to måneder i forkant, én langt borti huttiheita uten mulighet til å dra ut etterpå, og én med ei jeg ville bli bedre kjent med. Jeg utsatte ventetiden såpass at jeg ikke endte opp på noen av dem.

Ved å ikke gi lyd fra oss angående diverse kalas, stikker vi kjepper i hjulene til arrangøren og skaper en ubeskrivelig irritasjon. Problemet er ikke at vi «ikke vet» om vi kan komme, men at livet blir en smule vanskeligere for oss selv når vi bevisst, eller ubevisst, er ubesluttsomme. Det er fullt forståelig at man vil ha en så givende kveld som mulig, men når man konstant holder alle muligheter åpne blir den endelige avgjørelsen betraktelig vanskeligere å ta. Faren er at man aldri blir helt fornøyd med det man ender opp med, siden man kun speider etter bedre alternativ.