Svake argumenter for instituttsammenslåinger

1.januar var NTNU plutselig blitt Norges største universitet. Gjennom å fusjonere med høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag var universitetshistorie blitt skrevet, og ledelsen siklet over stordriftsfordelene de så i universitets framtid.

Gunnar Bovim og co. hviler likevel ikke på laurbærene. Fire utdanningsinstitusjoner smeltet sammen til én må naturlig nok gjøre noen strukturelle forandringer. Prosessen med ny fakultetsstruktur gikk raskt, men overraskende smertefritt, mener noen. En tidsbombe som bare venter på å smelle, mener andre.

Nå er turen kommet til instituttene. Også disse skal mikses sammen, smeltes om og fusjoneres for å passe inn i NTNUs framtidsvisjon om å være Norges foregangsuniversitet.

Vel og bra! Fusjonen NTNU har gått gjennom er uten sidestykke i norsk historie, og for å få den nye gigainstitusjonen til å drive knirkefritt er det helt åpenbart at det kreves en omfattende omorganisering. Likevel: Ta et dypt pust og brems litt nå, NTNU. For oss som har fulgt fusjonsprosessen nøye begynner det å bli åpenbart at de samme argumentene for fusjon resirkuleres fra nivå til nivå. Som alle ord blir også «synergieffekt», «robusthet» og «handlingsrom» meningsløse når de gjentas i uendeligheten. Resirkuleringen av disse argumentene fra institusjons- og fakultetsnivå ned til instituttnivå blir ekstra meningsløs når den antas å være universelt gjeldende for alle nivåer i omstruktureringsprosessen. Det virker som om NTNU er på vei inn i et tankesett der å slå sammen og forstørre automatisk er bra.

Dette stemmer ikke nødvendigvis. Noen fagmiljøer er rett og slett for små, for ulike og for lite kompatible med hverandre til å kunne oppnå synergieffekter og stordriftsfordeler ved sammenslåing. Om NTNU lar de samme prinsippene diktere omorganiseringsarbeidet på alle institusjonsnivå kommer man etter hvert til å ende opp med en organisasjon som sparker bein for seg selv.

NTNU er pionerer i fusjonsbølgen som ruller over HU-sektoren for tiden. Derfor må man passe seg for å ikke gjøre for mye for fort. Det er viktig å trå forsiktig og ikke minst nøyaktig for å unngå å om ti år sitte igjen med det ikke-fungerende resultatet av en forhastet fusjonsprosess. At ledelsen på NTNU har det travelt med å banke gjennom fusjonsprosessene er det ingen tvil om. Problemet er at NTNU-ledelsens hastverk denne gangen fører til svekkede muligheter for studentene til å påvirke beslutningene.

Instituttorganiseringen skal nemlig vedtas av NTNU-styret den 25. august. Like etter sommerferien skal altså studentrådenes helt ferske institusjoner for studenttillitsvalgte være med å avgjøre instituttstrukturen. I mange tilfeller vil ikke disse organene engang være fullsatte før 25. august. Vi kan i tillegg spå at den gjengse student, midt i fadderperiode og livsnyting før alvoret starter, ikke vil være videre interessert i å involvere seg i prosessen.

Dette er et problem. Hastverket universitetet har med å konsolidere sin posisjon som størst og best i Norge kan være i ferd med å føre til en kultur der sammenslåinger og størrelse automatisk trumfer alt, og der det er greit å ekskludere studentene i beslutningsprosessen. Nå skal instituttene våre slås sammen, og vi nærmer oss et nivå der vi vil begynne å føle endringene på kroppen.

Vi er låst med den stramme tidsplanen som krever et vedtak i august. Nå er det viktig at instituttene, fakultetene og universitetsledelsen legger til rette for at studentene får kommet med sine innvendinger og betraktninger allerede før sommeren. Jeg håper at flere er enige med meg, og at vi kan si det til NTNU sammen: Pust med magen, og ta ett skritt av gangen.