Utdanning i Norge er for nordmenn

Tekst: Kjell Robin Skyberg Eikrem, debattredaktør

I Norge har vi et prinsipp om at utdanning skal være gratis for alle. Dette sikrer at det er studentenes evner og kvalifikasjoner, og ikke økonomiske bakgrunn, som er avgjørende for om de kommer inn på universitet og høgskole. Det at utdanningen også er gratis for ikke-norske studenter sender i tillegg signaler til studenter fra andre land om at de er velkomne til å studere i Norge, og at vi ønsker å ha dem her. Dette vil ikke være tilfelle om vi innfører en avgift som forskjellsbehandler studenter basert på opprinnelsesland.

Det er en stor fordel for Norge at gratisprinsippet også gjelder for internasjonale studenter. På denne måten sikrer vi oss den beste kunnskapen fra andre land. Norske studenter tjener på dette ved at de blant annet får impulser fra andrekulturer og tenkemåter. En annen fordel er at mange utenlandske studenter i Norge senere bidrar til det norske arbeidsmarkedet og den norske økonomien. Derfor er ikke Høyres vedtak om å innføre skolepenger et tiltak som vil styrke kvaliteten på norsk utdanning, snarere tvert imot. Høyre skriver i samme partiprogram at de vil ha høyere kvalitet i høyere utdanning og flere miljøer i verdenstoppen. Om et vedtak om skolepenger blir til lov, vil Norge i framtiden miste mange av de kloke hodene som universitetene og høgskolene trenger. Vi får ikke miljøer i verdenstoppen ved å stenge verden ute.

Skolepenger for studenter fra land utenfor EØS-området skaper også en negativ signaleffekt. Kent Gudmundsen fra Høyre har tidligere uttalt til Khrono at de vil innføre skolepenger for å være sikre på at vi får gode søkere. Resultatet vil være det motsatte, ettersom mange av de gode søkerne ikke vil ha råd til å studere her. Høyre skriver i sitt partiprogram at de vil innføre «moderate skolepenger», men moderat etter norsk standard er ikke nødvendigvis moderat for en student fra for eksempel Nigeria eller Pakistan, hvor BNP per innbygger er betydelig lavere enn i Norge. For mange internasjonale studenter er også kostnadene ved å leve i Norge på grensen av hva de har råd til, og en ekstra avgift til utdanningsinstitusjonen vil være dråpen som får begeret til å flyte over. Det har også blitt vist til kvoteordninger for internasjonale studenter, men disse kvotene omfatter kun en liten andel av studentene. Om Norge ønsker å framstille seg selv som et land som satser på kunnskap og vitenskap, er det direkte selvmotsigende å utestenge store mengder studenter basert på deres økonomi.

Ledelsen ved NTNU har også tatt et standpunkt i denne debatten, og det er svært positivt. Rektor Gunnar Bovim har tidligere skrevet i Universitetsavisa at en innføring av studieavgift vil føre til mindre mangfold ved universitetet, og at vi risikerer å gå glipp av talenter som kan gi verdifulle bidrag til forskning. Når rektoren ved Norges største universitet kommer med slike uttalelser, gjør politikerne lurt i å ta det alvorlig. Det er ikke uten grunn at NTNUs motto er kunnskap for en bedre verden, og ikke bare et bedre Norge.