Velsmurt tidevannsbølge

Da vi fikk nyheten om at Jay-Z hadde kjøpt den norske strømmetjenesten Wimp var forventningene store. I slutten av mars ble Tidal lansert, med eksklusivt innhold fra en rekke stjerneartister. Sammen med store artistnavn som Rihanna, Kanye West, Madonna og Jack White har det blitt ført en ekstensiv markedsføringskampanje for å hause opp tjenesten. Man kan si mye om konseptet om at rike, veletablerte artister skaper en egen strømmetjeneste for å sikre seg en bedre inntekt, men sluttproduktet er regelrett upåklagelig.

Det beste med Tidal er at de har et godt tilbud av forhåndslagde spillelister av både Tidal selv, og artister som Jack White og Jay-Z. De har spillelister for det aller meste, og dette gjør musikkutforskningen enda bedre. Det blir lett og interessant å finne ny musikk. På bare noen få minutter hadde jeg allerede oppdaget nye sanger og album som jeg storkoste meg med. Og de neste timene ble brukt til å leke meg med å lete fram nye juveler i strømmejungelen. Det er også verdt å nevne at Tidal har et imponerende låtbibliotek, og selv den drøyeste hipsteren finner nok noe å høre på.

Tidal har i tillegg musikkvideoer tilgjengelig. Du kan se på hvordan favorittartistene dine laget albumene sine, eller se de nyeste musikkvideoene til alle de eksklusive popartistene. Problemet er at det er vanskelig å finne flere av videoene enn det som ligger ute på hovedsiden.

Tidal har tre forskjellige strømmekvaliteter - fra standard (AAC+ 96), høy (AAC 320), til HiFi (FLAC 1411). Standard er det man får fra Spotify, en helt kurant lydkvalitet for oss dødelige. Selv om jeg har et ganske vanlig oppsett er lyden i Tidal hakket bedre enn i Spotify. Men om dette retferdiggjør den ekstra hundrelappen er jeg i tvil om.

Tidal utklasser sin største konkurrent Spotify designmessig. Brukergrensesnittet til tjenesten er enkel å forstå, og det tar omtrent null tid å mestre programmet. Det er relativt minimalistisk, og tilbyr veldig mye på veldig få faner, uten at du må lete lenge for å finne det du vil. I skrivende stund er tjenesten kun tilgjengelig via Google Chrome, da desktopapplikasjonen ikke er tilgjengelig. Det enkle brukergrensesnittet gjør ikke at du føler deg begrenset, heller tvert i mot. Samtidig så har Tidal skjønt at det ikke er nødvendig å presse en integrasjon av sosiale medier på brukergrensesnittet.

Det er selvfølgelige noe å utsette på Tidal. Jeg savner å vite hvor mange som har lyttet på låtene. Samtidig er bufferlinjen altfor liten, og det krever en litt for stødig hånd for å spole. Videoavspilleren lider ekstra når det kommer til dette. Det er også småkleint at et så stilrent og designmessig godt produkt ikke har egne scrollebarer. Det er standard fra Windows som gjelder. Noen ganger dukker det opp to scrollebarer ved siden av hverandre vertikalt, og plutselig kommer det en horisontalt. Denne småglippen ødelegger det ellers gode helhetsinntrykket.

På tross av noen ting som skurrer så er produktet Tidal veldig godt gjennomført. Tjenesten gir oss mengden musikk som vi bortskjemt nok er vant til, samtidig som Tidal gjør det enklere å oppdage ny musikk, eller gir en ny vri på gammel musikk. Alle de tilgjengelige spillelistene er grunn nok i seg selv til å prøve ut Tidals gratis måned. Det er enkelt å navigere, og mer stilrent enn andre produkter. Selv bytter jeg for første gang strømmetjeneste siden Spotify kom ut i 2008.