Bak Lurifax´ Kulisser

Lik oss på facebook for det beste fra UKA

– Akurat nå ligger vi ganske godt an.

Det er én uke igjen til premiere. Revysjef Martin Næss tilbringer de aller fleste av døgnets timer i Storsalen.

– Det er mange som er stressa nå, men det er akkurat sånn det skal være. Det viktigste er at ingen hater livet, sier Martin.

Tight, men tynt: Les vår anmeldelse av UKErevyen her.

I ukene før premieren må revyesjefen skrive taler, snakke med presse og passe på alle som jobber. Han trenger overskudd og tid til å være til stede for de som trenger det. I det vi snakker sammen følger han med på en av de første øvelsene revyskuespillerne har på scenen i Storsalen. Bandet har akkurat flyttet opp fra øvingslokalene til Storsalen, og scenegulvet er nymalt i sort. Premieren kryper nærmere og ting begynner å ta form.

– UKErevyen handler først og fremst om menneskene. Det skal være verdt det for alle de frivillige. Alle involverte må ha en god opplevelse, sier revysjefen.

Lang revyhistorie

Revybandet har satt seg til rette på dreiescena. Der skal de gi stemning til den femtiende revyen i rekken. Eirik Nordengen er medisinstudent, men akkurat nå er han først og fremst trombonist i Lurifax. I ukene før premieren har de øvelser flere timer om dagen.

UKA varer fra 1.-25. oktober. Les mer om festivalen her

– Det var utfordrende å flytte inn i Storsalen. Vi ble sittende annerledes enn vi pleier, og fikk monitoren på headset. Selv om vi har spilt sammen lenge er vi nødt til å spille oss litt inn igjen, sier trombonisten.

Sammen med skuespillerne øver de inn et rent dansenummer. Mange av numrene er preget av revyens historie og tradisjoner. Det er noe revysjefen har tenkt mye på siden han ble tatt opp i april 2014.

– UKE-revyen er på et vis roten til all frivillighet i Trondheim. Det er en 100 år gammel tradisjon. Man blir fort gæren av å tenke for mye på akkurat det, sier Næss.

I 1913 startet historien om UKA med revyen Maxis!. Den ble spilt i Studentersamfundets daværende lokaler på Cirkus, der Prinsen kinosenter nå ligger. Da det runde røde endelig sto ferdig i 1929 kunne UKErevyen flyttet inn i Storsalen. Den gang het revyen Cassa Rossa, Det røde Huset.

For et og et halvt år siden ble revysjef Martin valgt av Studentersamfundets Interne Teater. Da stod han med følelsen av nærmest litt tilfeldig å ha havnet i revysjefstolen. 25. oktober, når UKA er over og revyen har spilt alle sin forestillinger, står Martin og Lurifax igjen som en del av UKEhistorien.

– Man er ikke utlært revysjef før etter at UKA er ferdig. Det er så mye læring som skjer i løpet av hele prosessen.

Næss er opptatt av prosessen i UKErevyen. Han gjentar flere ganger at uten en god prosess blir ikke resultatet vellykket. Revyen består av over 150 frivillige som jobber med alt fra lysreklamen til komponering av musikk og kostymesying.

Gaffa, jersey og skumputer

Benedicte Iversen er kostymedesigner. Sammen med sin makker Elin Stømner loser hun kostymesyere gjennom alle de store visjonene som kommer fra instruktørene. Det er travelt og mye aktivitet på Knaus der kostymegjengen jobber. Symaskinene summer konstant. Det er mye som gjenstår før premieren, men stemningen er god. Mange av prosjektene krever mye kreativitet og utradisjonelle metoder.

Bodegaen er gjenåpnet: Pulestua åpner igjen.

– Noe av det kuleste vi har laget består av flexirør, gaffateip, skumputer, vatt og jersey. Det er seks gigantiske biljardkuler. I tillegg lager vi en massiv biljardtrekant, men den skal heldigvis ingen ha på seg, sier Iversen.

– Det morsomste er jo når vi må lage noe som er utfordrende og krevende, som i tillegg ser kult ut på scenen.

Nå er Benedictes oppgave å se til at alt blir ferdig i tide. En uke før premieren er det teknisk gjennomgang. Da planlegges det meste av lyssettingen, og da må kostymene være mer eller mindre klare.

Lang tradisjon for hemmelighold

Christoffer Venås er skuespiller. Med én uke til premiere er han litt nervøs før det hele braker løs. Fra august har skuespillerne hatt øvelser hver dag. Uten å kunne dele noen ting med andre har de jobbet intenst med sangtekster, skjetsjer og koreografi. Christoffer gleder seg til alt kommer i gang, og hemmelighetene blir allemanseie.

– Det blir deilig når alt slippes. Da kan vi snakke med andre folk om hva vi driver med, sier han.

Hemmeligholdet er en lang tradisjon i UKErevy-sammenheng. Revysjef Martin er delt i sin oppfatning om det.

– Fra starten av kjørte vi ganske hardt på at ting skulle holdes hemmelig. Da etablerte vi en kultur på det, og det ble mindre å bekymre seg over etter hvert. Jeg er opptatt av å stole på de frivillige. Det er jo bra folk som er med i UKA.

Vi har anmeldt nattforestillingen: Badet i Solskinn

Det er i følge Martin ikke verdens undergang om noen detaljer lekker ut. Allikevel er det noen ting som absolutt ikke må slippes.

– Det er egentlig ingenting som har lekket, så det er jo bra. Det eneste som hadde vært skikkelig stress er om UKEnavnet hadde sluppet ut før det skulle. Heldigvis er det veldig få som vet det.

Endringer i siste liten

Forfatterkollegiet er arkitektene bak UKEnavnet og revyens tekster. Siden oktober 2014 har de holdt høy produksjon. Sketsjene jobbes med helt fram til bypremieren.

– Alle numrene kan forbedres, sier Jonas Flaten. Han er både skuespiller og med i forfatterkollegiet. I motsetning til tidligere ser de seg ferdige når bypremieren går av stabelen.

I revyens tidlige år, før organiseringa ble stram og profesjonell, var revyen sjeldent ferdig til premieren. I 1921 het revyen Rah-tah-ta. Den varierte svært mye i både form og innhold fra forestilling til forestilling. Mange av numrene ble improvisert på scenen. Hvert år inneholder revyen en trondheimsvise og en drikkevise. Utenom det blir det ikke mange likhetstrekk med de tidligste revyene.

Vår anmelder likte barneteateret: Visste du at jorda er en satelitt?

Årets revy har hentet inspirasjon fra tidligere revyer, dog fra litt nyere historie. Stemninga fra både Skabaré (09) og Jubalong (13) har forfatterne forsøkt å bevare, selv om tematikken i år skal være enda tydeligere.

– Noen av ideene våre har vært for store og omfattende. Vi ønsker jo å lage fine scenebilder og flotte tekster, men ikke alt får plass på scenen.

Travelt nattarbeid

De som må ta følgene av de store ideene til Forfatterkolegiet og scenografene er kulissegjengen. De bruker tre uker før premieren på å gjøre om Storsalen til en real revyscene.

Halvannen uke før premieren, er tribuneseksjonene dekket av plast og de mange verktøyene i flittig bruk. Stål kappes, slipes og sveises sammen til de store konstruksjonene på og rundt scenen. I alle Storsalens hjørner er det folk i arbeid. Salen er i ferd med å forandres totalt, men ennå står det igjen mye arbeid.

Pirum hadde konsert i Storsalen: UKAs heltar

Arbeidsledere Eivind Kirkeby og Jan Magnus Neverdal har den første uka av byggeperioden jobbet tolvtimersskift. Kulissegjengen bruker hvert eneste sekund i Storsalen.

– Nattskiftene er i grunnen ganske deilige, forteller Jan Magnus. Da trenger man ikke engang tenke på om man skal gjøre noe annet enn å være på Samfundet.

– Mot slutten av byggeperioden virker det som om det er en uendelig mengde av småting som må gjøres. Men nå faller de store tingene på plass, og det føles deilig, sier Eivind.

– Lurifax er menneskene bak

De 49 første UKErevyene har variert i både form og innhold. Tydelige politiske budskap om samtiden preget flere av revyene på 60- og 70-tallet, med varierende grad av humor og satire. De siste tyve årene har det visuelle inntrykket blitt viktigere. Kostymene har blitt flottere, og kulissene større. Innholdsmessig har politikken og budskapet vært nedtonet i forhold til mange av de tidligere revyene.

Revysjef Martin liker å følge med på hvordan kostymer og kulisser utvikler seg gjennom byggeperioden. Samtidig har han fra begynnelsen av hatt en klar tanke om hva UKErevyen skal være.

– Vi er opptatt av å ikke være arrogante. Musikken skal være fengende, og numrene varme. Uansett hva folk sier etter premieren kommer vi til å stå for det vi har laget.

Natt til torsdag 1. oktober ble UKEnavnet avduket. «Lurifax» kunne endelig lyse utover Elgesetergate. For de innvidde var det deilig å kunne snakke om hemmelighetene. For menneskene bak Lurifax betø det at revyen endelig var ordentlig i gang.

– I større grad enn andre revyer er det menneskene bak som er viktig i UKE-revyen, avslutter Martin.