ANMELDELSE: Forglemmelig dukkeskrekk

Filmen er historien om den demonbesatte Annabelle-dukken som vi så vidt møtte i grøsseren The conjuring som kom i 2013. Begge filmene er regissert av John R. Leonetti, og er løst basert på sanne historier fortalt av «spøkelsesjegerne» Ed og Lorraine Warren. Som sin forgjenger er Annabelle toppet med deilig amerikansk kristenmoral, og retter tydelig pekefinger mot alle som kommer borti det okkulte.

Den besatte dukken havner på slutten av 1960-tallet hos et ungt ektepar som venter sitt første barn, og som seg hør og bør plasseres den i hylla like over senga på det nyinnredede barnerommet. Dukken ser i utgangspunktet så skummel ut at den kunne gitt både barn og voksne mareritt uavhengig av demoner, og det er vanskelig å svelge logikken i å utsette barn for den like før leggetid.

Snart merker den gravide kona at merkelige ting begynner å skje, og i kjent stil ankommer hennes bedre halvdel alltid sekunder for seint til å få med seg møbelvelting og dørslamring. Vi forstår etter hvert at demonen er ute etter sjelen til det ufødte barnet deres, noe alle forståelig nok ønsker å unngå. Dette i seg selv er ikke er tidenes mest kreative utgangspunkt, men den første halvdelen av filmen byr mange uventede vendinger. Historien fortelles godt, og man blir både engasjert og klam i hendene, men mer på thrillernivå enn det man kan forvente av en moderne grøsser.

Fordi det blir aldri mer enn litt økt puls nå og da. Historien blir raskt mindre intens, og man blir irritert over elementene som åpenbart er lagt til bare for å drøye filmen. De overraskende vendingene har de for lengst brukt opp,og man blir sittende å vente på den uunngåelige slutten som man så komme halvveis. Filmen er best når den den bygger opp stemningen uten å vise noe særlig mer enn utydelige skygger i mørket, men dessverre faller de stadig for fristelsen i å avslutte godt oppbygde, potensielt skumle scener med å vise for mye av dataanimerte demoner.

Filmen vinner på å ha dyktige skuespillere i hovedrollene, noe som ikke er en selvfølge, sjangeren tatt i betraktning. Selv om det blir mye alenetid på skjermen for kona Mia, spilt av Annabelle Wallis, greier hun å bære scenene på en overbevisende måte. Dessverre er ikke karakterene interessante nok til at man holder interessen oppe. De få birollene som dukker opp er åpenbart der bare fordi de skal få en sentral rolle senere i filmen, som dessverre heller ikke er så vanskelig å gjette seg til.

Oppsummert er dette en film som ikke gir deg noe som helst, minst av alt mareritt. Den er for velspilt til at man kan elske å hate den, og verken skremmende eller interessant nok til at man enser den en tanke etter å ha forlatt kinosalen. Filmen hadde nok fungert bedre som en thriller eller et actiondrama, slik at den kunne holdt seg til historiefortellingen som fungerte så godt tidlig filmen. Dessverre er det vanskelig å slippe unna skrekksjangeren dersom tema for filmen er demonbesatte barneleker.