Anmeldelse: Sigurd Julius

Siden debutkonserten på Café Løkka i 2011 har Sigurd Julius og seksmannsorkesteret tatt
Trondheim med storm. Suksessen i stundenthovedstaden vises tydelig når showet åpnes med
undertegnedes favorittlåt Tynn som løv og bortimot samtlige fremmøtte synger med.

Etter å ha sett Sigurd på Byscenen under Trondheim Calling i januar, var det lett å tenke at det
han presterte der skulle bli vanskelig å toppe. Det skulle derimot vise seg å være feil. Med et
smil om munnen og hatten på scenegulvet, varter han opp med nydelige rolige låter som blant
annet Fingeravtrykk og Kor djupt ska vi grav? Og det er vanskelig å ikke la kroppen svinge
seg i takt når tempoet økes med Flasketuten peke på og Gi et lite pip.

Det er en snakkesalig Julius som står på scenen denne fredagskvelden på Blæst. Han vegrer
seg ikke for å vitse og showe litt, og kommentarer som at ”dokk må kjøp plate, æ e blakk”,
blir godt mottatt av Blæst-publikummet. Han sørger for en intimitet som gjør konserten enda
et hakk bedre.

Sigurd Julius er på mange måter en heldig mann. Han har oppnådd forholdvis stor suksess i
Trondheim og har trolig en lysende fremtid. Men, viktigst av alt: han har fem drivende gode
musikere bak seg som backer opp hans skjøre stemme og fine tekster med et meget godt
stykke håndarbeid. Et godt eksempel på dette er gitarist Bjørn Ola Ramfjord Johansen, som
for øvrig hadde med seg fanklubben for anledningen. Med sine mange gitarer gir han låtene
en kvalitet og et særpreg som gjør musikken typisk for Sigurd Julius og co.

Det er ingen grunn til ikke å glede seg til debutplata som kommer i høst, for Sigurd Julius gir
ikke faen, i hvert fall ikke når det kommer til musikk.