Antydninger til ondskap

MARTHA MARCY MAY MARLENE - REGI: SEAN DURKIN - BORDERLINE FILMS

Martha (Elizabeth Olsen), en jente i slutten av tenårene, ringer sin søster i panikk. De har ikke snakket sammen på to år, ettersom Martha har latt seg lokke til et sektaktig kollektiv på landet. Denne gjengen har på mange måter brutt kontakten med omverdenen, og ledes av en patriarkalsk og svært karismatisk lederskikkelse. Martha flytter inn hos søsteren, som blir bekymret over hennes merkelige og paranoide oppførsel. Noe alvorlig har åpenbart skjedd på disse to årene.

Dette er en av Elizabeth Olsen (lillesøster av de mer berømte Olsen-tvillingene) sine første filmer. Flere er i produksjon i løpet av dette og neste år, og godt er det, for her viser hun skuespillerevner søstrene bare kan drømme om. Karakteren hennes er riktignok innadvendt og lite snakkesalig, men jeg har sjelden sett noen uttrykke så mye bare ved å endre toneleie.

Martha Marcy May Marlene er en vag film, på godt og vondt. Historien er i seg selv verken spesielt original eller sensasjonell, derimot er det måten den er behandlet på som er filmens hovedstyrke. Den veksler mellom Marthas opphold hos søsteren, hvor hun nekter å fortelle hva hun har opplevd, og tilbakeblikk til oppholdet på gården. Tilbakeblikkene går ikke stort lenger enn å antyde hvilket skrudd sted det er. Klart, diverse hesligheter blir skildret på lerrettet, men det er innholdet mellom linjene som gir sterkest inntrykk.

Ta for eksempel scenen hvor Martha våkner av at hun blir voldtatt av sektlederen. Neste dag samles medlemmene, og fyren fremfører en sang som hyllest til henne. Tilsynelatende har han, kort tid etter å ha utført en voldtekt, satt seg ned med gitaren på fanget. Uortodoks oppførsel, ingen tvil om det. Hva sier det om mannen? Er kollektivet en slags religiøs sekt, slik det sporadisk hintes om? Og kan voldtekten ha vært et slags religiøst ritual? Uansett hvor grusomme de eksplisitt fremstilte hendelsene måtte være, er uvissheten som tomrommene skaper langt mer urovekkende. Det er nærliggende å henfalle til de mest dramatiske teorier om hva som foregår. Denne nerven beholder filmen fra start til slutt.

Derfor er det et lite antiklimaks når det hele plutselig slutter noe uventet. Jeg følte meg litt snytt, og at filmen bikket grensen for hvor tvetydig den kan tillate seg å være. Når det er sagt, har Martha Marcy May Marlene til da vært et mesterlig lappeteppe av hint og antydninger, som, til tross for informasjonsunderskudd, utgjør en imponerende solid helhet. Enda mer imponerende er det at filmen er Sean Durkins manus- og regidebut.

Merk deg navnene – Olsen og Durkin – og merk mine ord: Martha Marcy May Marlene har satt startskuddet for to svært lovende karrierer.