Bekymringsløs fløt jeg med elva

FILM - KOSMORAMA

THE LIMITS OF CONTROL - REGI: JIM JARMUSCH - FOCUS FEATURES

Jim Jarmuschs filmer har alltid vært ganske stillestående, en egenskap som langt fra har vært negativ. I The Limits of Control tar regissøren dette til et nytt nivå. Men samtidig som stillheten og rutinene står sentralt, er det en film i konstant bevegelse, som handler om flytende prosesser og den åndelige veien mot total frihet.

Det er et ambisiøst prosjekt, der alt hviler på den navnløse hovedpersonen og hans meditative ferd mot et abstrakt mål. En gitar og lapper i fyrstikkesker er gjennomgående i filmen, men er knapt noe annet enn symbolske elementer mens fortellingen langsomt snirkler seg framover. Den sparsomme dialogen består utelukkende av gåtefulle samtaler mellom vår mann og hans mystiske møter. På sett og vis beveger Jarmusch seg i «trygt» farvann, da The Limits of Control har åpenbare likhetstrekk med tidligere av hans filmer: De underlige og lavmælte møtene i Broken Flowers. Østens filosofi, slik som i Ghost Dog. Men aller mest det symbolmettede og transendale, slik han presenterte det i Dead Man.

Sammenligningen med Dead Man er relevant helt fra åpningen av The Limits of Control, der et sitat fra Rimbauds drømmeaktige dikt «The Drunken Boat» dukker opp på lerretet. Det er et bakteppe for hva vi har foran oss, slik William Blakes poesi var det for Dead Man, en film som også kunne minne om Rimbauds dikt. Både i diktet om båten og i Jarmuschs siste film jobbes det mot en form for mental oppløsning i virkeligheten. Hovedpersonen i The Limits of Control unngår enhver forstyrrelse, og som publikum utsettes man for de samme prøvelsene. Jarmusch introduserer oss for våpen, nakne kvinner og alkohol, men holder de sedvanlige filmatiske spenningsmomentene på avstand i stedet for å skape lyster og etterkomme dem. Og hele tiden føles det rett.

Sveinung Waalengen er kulturredaktør i Under Dusken.