Best på det rare
Novellesamlingen Indianarar byr på forfriskende tema og formspråk, mener vår anmelder.
BOK
Rune F. Hjemås fikk mange lovord for sin debut, kortprosasamlinga Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd i fjor , og han er tydeligvis produktiv så vel som lovende. Bare ett år etter foreligger nemlig oppfølgeren Indianarar, ei samling med nitten korte noveller som tar for seg mennesker i ulike stadier av livet, hele veien fra barndom til alderdom, av og til i løpet av en enkelt tekst.
Det er i novellene om yngre mennesker Hjemås virkelig viser seg som en egenartet forfatter. Fortellingene om eldre damer og herrer slekter tydelig på Kjell Askildsen, og blekner litt i forhold; jeg tenker da særlig på Askildsens mesterverk Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten . Her går det mye i snurrige tanker mot slutten av livet, fåfengte samtaler med gamle kjente og antydninger til identitetsproblematikk.
Hjemås er på sitt mest interessante når han beveger seg litt utover den tradisjonelle fortellingens grenser. I «Vinter» lykkes han godt i å herme drømmens logikk, med all den identitetsforvirring og mystikk det innebærer. De absurde elementene som også var til stede i debuten, er heldigvis ikke forkasta her. «Arienette sluttar å snakke» er for eksempel ei likefram fortelling om ei jente som mister språket sitt, ord for ord. I disse upretensiøse fantasifluktene er Hjemås sjeldent god.
Det er mange ensartede karakterer og situasjoner gjennom denne samlinga. Til dels er nok dette tilsikta, som NRK-intervjuerne som stadig dukker opp i forskjellige noveller. Samtidig kan man risikere en overdose av tankefulle unge menn og korthugde gamlinger, om man sluker alt på en gang.
Likevel skal det sies at her finnes forfriskende mye variasjon på andre områder, både når det gjelder tema og formspråk. Hjemås beveger seg ufortrødent mellom absurdisme og realisme, tradisjonell novellekunst og spennende formeksperimenter.
Indianarar er tidvis interessant og formmessig spennende, men mangler selvstendighet.
