Blåøyd i møte med dommedagsklokken

Salget av George Orwells 1984 har eksplodert på Amazon de siste månedene. Det er kanskje ikke så rart når fraser som «tredje verdenskrig», «klimakrise», «krigføring» og «atomvåpen» slenges veggimellom i media og på folkemunne. Det ser ikke lyst ut. Følelsen av håpløshet og at vi går en usikker framtid i møte er imminent, men er egentlig farene som lusker i frihetens land og bak russiske grenser så akutte som de føles?

Nittitallsgenerasjonen, oss blåøyde barn av global­isering, demokrati og vestlige verdier, har jo fått en forståelse for at krig alltid er til stede. Vi har vært vitne til situasjonen på Balkan, krisen i Midtøsten og urolighetene i Afrika, og vi har lært fra grunnskolen av hvor viktig integrering og solidaritet har vært i møte med de forskjellige innvandringsbølgene som har slått innover den norske kystlinja. Det er allikevel ikke før nå at vi faktisk kjenner urolighetene på kroppen, og da er det kanskje ikke så rart at vi snur oss mot den dystopiske litteraturen?

Kontroll av informasjon

Ifølge skribent Bjørn Ivar Fyksen i Klassekampen er kanskje grunnen til at folk velger å lese dystopiske bøker, som George Orwells 1984, at man trenger å lese om den situasjonen man føler man selv befinner seg i.

– Trump-administrasjonen og hele mediebildet i dag har en del likhetstegn med 1984 i form av at i boken er mediene like gjennomført manipulert av myndighetene: De som har makten kan fortelle hva sannhet er. Det at Trump kan finne på sin egen versjon av sannhet er jo det som er så bekymringsverdig i dag.

I 1984 er nettopp et av hovedtemaene hvem som kontrollerer historien og informasjonen. Romanen ble skrevet som en advarsel, og tar for seg et totalitært samfunn hvor «The Party» mikrostyrer enhver detalj hos innbyggerne i form av massiv propaganda som vrir alt partiet gjør til en suksess, men til gjengjeld overvåker alt.

Andre forfattere har også tatt for seg scenarioet om en dyster framtid. Aldous Huxley skrev Brave New World, en annen roman om et totalitært samfunn hvor konstant underholdning, narkotika og en overflod av konsumvarer kontrollerer befolkningen. Huxley og Orwells dystopiske romaner spår framtiden vi nå lever i med en urovekkende presisjon, og advarslene forfatterne kom med er nettopp de utfordringene og truslene mot vår individuelle frihet vi nå må takle.

Samfunnets «tapere»

Jo Jakobsen er førsteamanuensis ved NTNU og ekspert på USAs politiske situasjon. Han forklarer de store omveltningene verdenssamfunnet har møtt med at vestlige verdier og politikk har skapt så mange tapere at en endring ville vært uunngåelig.

– Det er et håp om noe annet. Mange millioner har mistet jobben mens eliten har vunnet på felter som globalisering og økonomi, og resultatet er en svært sterk politisk elite, spesielt i USA. Dette har til gjengjeld gjort en stor andel mennesker til «taperne».

Håpet eller ønsket om enkle løsninger i form av en autoritær leder er ikke så uvanlig.

Det oppstår en tankegang hvor enhver forandring er bedre enn ingen forandring, uavhengig av resultatene som oppstår. For der hvor andre politikere som Clinton, kanskje kun ville ha tilføyd noen justeringer, har Trumps retorikk lovet store endringer og et nytt USA for de misfornøyde. – Det er et sjokk å få en president med en administrasjon såpass fjernt fra det amerikanere opp­rinnelig ser på som amerikanske verdier. Det er på mange måter en håpløs administrasjon og president, og jeg forstår at folk forbinder Trump med undergang og at det nå går galt, forklarer Jakobsen.

Klokken tikker stadig nærmere midnatt

Dessverre har disse endringene konsekvenser. På femtitallet ble en dommedagsklokke konstruert av atomforskere etter at USA og Russland inviterte til atomdans. Klokken viser hvor mange minutter det er igjen til midnatt, altså dommedag. I 2017 viser minuttviseren at vi aldri har vært nærmere midnatt enn siden starten på den kalde krigen. Det var forresten på denne tiden at 1984 ble publisert, og de samme advarslene vi møter i romanen står vi overfor i dag.

– Jeg tror at konflikt er en del av det å være menneske og å leve i grupper. Jeg vil regne nitti­tallet og de følgende tiårene som en periode med naturlig framgang som nå tar slutt.

Jakobsen nevner noen grunner til dette: at Kina vokser så voldsomt økonomisk, at det er misnøye i Midtøsten, og at Russland har kommet sterkt tilbake etter ydmykelsen fra den kalde krigen, både politisk og militært.

I tillegg kommer sykdommer, pandemier og klima­trusselen, som blir sett på som alvorligere og mer seige trusler. Vi blir utsatt for det gradvis, som hummer i en stadig varmere og varmere kasserolle. Men siden nittitallet har vi blitt skånet for dette. Realiteten vi møter i dag er en framtid mer ustabil enn de siste tiårene, og det er ikke lett å svelge.

– Man har jo ingen annen referanseramme enn det man har opplevd selv. Mange har et forhold til konflikter som noe fælt som skjer andre steder. Terrortrusselen har for eksempel fått et voldsomt fokus, men er i realiteten en veldig liten trussel i den store sammenhengen, forteller Jakobsen.

Går alt til helvete?

Tilliten til medmenneskers fornuft og intellekt svinner hen. Vi står ikke samlet mot det totalitære, de autoritære ledere, og en utenrikspolitikk ut av denne verden. For på den andre siden av valgseddelen står det et menneske som mener at Trump er det rette valget for USA og det allerede turbulente forholdet mellom verdensmaktene. Vi møter en framtid hvor dyrearter forsvinner, polene smelter, og alle dør av resistente bakterier.

Trøsten ligger i at det skrevne ord, dystopisk og til tider deprimerende, tidligere har inspirert store folkemasser. Kanskje kommer det en ny Orwell de neste årene som kan bane vei for fornuften til oss barn av globalisering.