Reddiker i Rios favelaer, poteter på Paris’ tak og squash mellom skyskraperne i Shanghai. Til tross for ekstrem urbanisering og rask fortetning, spirer og gror det i verdens byer. Nå også i Trondheim.

Mens kommunen har satt av én og en halv million kroner til urban dyrking de to neste åra, viser stadig flere trondhjemmere facebookinteresse for hagebruk på Bakklandet.

– Vi forestilte oss at det ville dukke opp en firefem stykker på ei idémyldring rundt et kafébord, men interessen er enorm. Flere har fortalt meg at nå har det gått opp for dem at de har savnet en hage, sier initiativtager Sigrid Bakken Døsvik fra interessegruppa Kneiken Grønne Hage på Bakklandet.

Byborgere med grønne fingre er ikke lenger en sjelden art, men hvorfor, er det vanskelig å svare på.

Sted for å grave i jorda

Døsvik og Sofie Wilhelmine Andersen står bak den nyoppretta interessegruppa for urbant jordbruk på den åpne tomta nedenfor «Vinterpalasset», mellom Lillegårdsbakken og Skansegata på Bakklandet.

Området er ubebygd på grunn av store mengder kvikkleire i grunnen, og framstår i dag som ei eng fylt av den beryktede, svartelista tromsøpalmen.

– Trondheim mangler et sted der man kan grave i jorda. Ideelt sett forestiller vi oss en solfylt, liten hage med en hyggelig kafé, der folk kommer for å slappe av og være sammen, sier Andersen.

Hun vektlegger potensialet for kursing og undervisning i hagen.

– Skoler og barnehager kan komme på besøk og lære at maten ikke kommer fra butikken, sier Andersen.

Starter denne sommeren

Døsvik mener hagen kan bli en møteplass for å utveksle miljøkunnskap, og et viktig sted for Trondheims flora og fauna.

– Vi legger til rette for bier og humler, og tar vare på det nåværende biomangfoldet, sier hun.

Foreløpig arbeider interessegruppa med planlegging. Hageaktiviteten starter kommende sommer.

– Det er realistisk så lenge viljen og nysgerrigheten er der. Vi dyrker opp etter evne, antagelig ikke hele tomta i år, sier Døsvik.

Ikke nok med at Bakklandet-bøndene har rødbetsrøde drømmer om økologiske gulrøtter og summende bier i byen, også hos politikerne faller hageideen i god jord.

– Det er fire områder i byen politikerne har vedtatt egnede for urban dyrking, nemlig Bakklandet, Saupstad, Leangenbukta og muligens Ringvebukta. De har satt av en stor sum, og det er jeg er kjempeglad for, sier Reidunn Rustad.

Hun er sivilarkitekt og planlegger ved Trondheims byplankontor, og forklarer hva kommunen bruker 500 000 kroner i år og én million neste år på.

– Det er en del kostnader for etablering av hager på fire ulike steder i byen. Jorda må gjøres dyrkbar, vanningsanlegg og gjerder må bygges og matjord må fylles på. Dessuten må det anlegges stier, sier hun.

Byens distanse

Initiativtagerne Døsvik og Andersen mener asfaltjungelen ikke byr på nok nærhet til naturen.

– Målet er å være i kontakt med maten, fordi vi blir så distanserte av å leve i byen. Det er magisk å se at det vokser. I tillegg kan vi gjøre tomta til noe positivt for Trondheim, sier Døsvik.

Det er Andersen enig i.

– Trondheim har godt av en ekstra lunge. Vi ser også at folk er mer miljøbevisste, og vil kjenne jord under neglene, sier hun.

Ideen er viktigere enn resultatet når byboerne produserer egen mat.

– Det viktigste er at man kan høste mat selv, som inspirasjon heller enn matauk, sier Andersen.

Fra matauk til mening

Rustad på Byplankontoret er enig i at byborgernes mål med matproduksjonen har endret seg.

– Av eldre generasjoner i Trondheim har jeg blitt fortalt at det lenge eksisterte en kolonihage sør for Gløshaugen. Da var motivasjonen matauk, mens dette ikke er den viktigste funksjonen til parsellhagene nå, sier hun.

Parsellhager betegner private jordstykker som en del av en større hage. Arbeidet med jorda har blitt mer sentralt enn maten i seg selv.

– Det handler om å få et bevisst forhold til hvor det vi forbruker kommer fra. Videre er utløp for kreativitet og økt følelse av mening andre viktige aspekter, forklarer hun.

Derfor mener samfunnsgeograf Siri Haavie hageaktiviteten kan være viktig for god helse. Hun har forsket på effekten av parsellhager i hovedstaden, og konkluderer med at hagene både gir bedre fysisk og psykisk helse. Dessuten mener hun de individuelle hagelappene gir nye pusterom som bryter med informasjonssamfunnets høye tempo.

– Byer trenger grøntområder der beboerne kan være aktive, skapende, og sette sitt preg på omgivelsene, sier hun.

Rustad er enig, et lappeteppe av hageflekker kan være til glede for alle.

– Det er en overflod av tomme plener i Trondheim, sier hun.

Egalitært landskap

Men individets søken etter holdepunkter kan verken forklare kommunens satsning på grønske eller den globale hagetrenden. Heller ikke biomangfold og luftkvalitet motiverer i lengden til innhøsting i høststorm.

Det Rustad legger mest vekt på, er den positive miljøeffekten i form av sosial tilhøringhet.

– Spesielt viktig er samholdet som kan komme ut av å arbeide sammen i en hage. I Oslo, den norske byen med flest parsellhager, har aktiviteten ført til bedre samhold i nærmiljøet, sier Rustad.

Hun viser til Haavies forskning på grønnsaker i Oslo-gryta. Om verdens byrom stadig blir mer komplekse og multikulturelle, vil ifølge Haavie landskap av bærbusker og gresskar ha en samlende effekt.

– Parselldyrking er en aktivitet der alle kan bidra på tvers av alder, sosial og kulturell bakgrunn, sier Haavie.

Slik skaper åkerlappene likestilte byrom.

– Hagene blir viktige arenaer for integrering i en flerkulturell by, hevder hun.

Årsaken er åpenbar. Mennesker som ellers ikke ville pratet sammen, møtes mellom spatakene.

– Det er så lett å innlede en samtale med andre, for det er alltid mye å lære av hverandre i hagen, sier Haavie.