Bra band, rævva revy

Konsert

Strindens Promenade Orchester - Knaus - 29. oktober

Et dusin mennesker inntar scenen. Felles for alle er at de har grå kokkebukser, blåstripet trøye og svart vest. Og at alle har et instrument, da. Av erfaring er slike gjennomført utkledde band i det minste kompetente i instrumenthåndtering. Det viser seg snart at jeg tar feil, for musikken til Strindens Promenade Orchester låter omtrent lik den katter lager når de blir drukna. Alle mine fordommer mot musikanter i rare uniformer blir umiddelbart bekrefta, og jeg begynner å se meg om etter nærmeste utgang.

Jeg blir pent nødt til å stå stille, for UKA har ikke tatt hensyn til pressens utvalgte, og utelatt å tilby meg sitteplass på første rad, derfor står jeg kilt fast i et hjørne helt bakerst. I det jeg vurderer å hoppe ut av vinduet, stopper gnålet, og strinderne (stindenserne? Strindittererne?) begynner febrilsk å bytte instrumenter med hverandre. Publikum ler. Jeg vil også le, men jeg skjønner ikke helt hva som er morsomt. Jeg syns det at de starta med å spille på andre instrumenter enn sine egne ikke var en god nok spøk til å tillate dem å voldta ørene mine.

Snart skjønner jeg at Strindens ikke bare handler om musikk, men også sketsjer som innleder sanger eller forklarer Strindhistorie. Det vil si, jeg regner med at det er sketsjer fordi de inneholder fredrikstaddialekt og punchline, men det som mangler er et humorelement. Jeg er åpenbart i mindretall, for publikum hyler av latter. Jeg liker ikke publikummet. Jeg vil egentlig ikke anmelde konserten, jeg vil anmelde publikummet. Til politiet, for ordensforstyrrelse. De ler hele tida av ting jeg ikke syns er morsomt, og synger høyere enn orkesteret under sangene. Etter hvert som jeg legger merke til at gjennomsnittsalderen er omtrent det dobbelte av mine egne beskjedne år, innser jeg at brorparten av tilskuerne antakelig er pensjonerte strindere. Sannsynligvis ler de kun på instinkt og alkohol. Det hadde ikke plaga meg så mye om det ikke var fordi de overdøva musikken. Og musikken er faktisk veldig bra, nå som alle musikantene har sine egentlige instrumenter.

Strindens består av slag- og blåseinstrumenter og de har en ekstrem trampe-takten-med-foten-faktor. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal beskrive musikken deres, utover at den er veldig rytmisk og med lite vokal. Rask ompamusikk er kanskje mest betegnende. Stridens har spilt musikk på Samfundet i 48 år, og er nødvendigvis ganske tidløst. Om du har oppholdt deg i Trondhjem en stund har du garantert hørt dem på lang avstand en gang, og begynt å nikke takten entusiastisk.

Knall musikk, synd at det er så mye internhumor mellom hver sang.