Breivik-teater vekker sterke følelser

Tekst: Daniel Guanio, Tonje Jacobsen

Da teaterstykket Manifest 2083 hadde premiere i Danmark for to år siden, var reaksjonene mange. At regissør Christian Lollike laget teater om massemorder Anders Behring Breivik drøyt ett år etter tragedien på Utøya, ble av mange oppfattet som et hån mot de etterlatte.

LES OGSÅ KOMMENTAR: – Høyreradikal terrorisme angår oss alle.

LES ANMELDELSEN: – Famler i mørket.

Sterke reaksjoner

I Manifest 2083 spiller hovedrolleinnehaver Olaf Højgaard en skuespiller som bestemmer seg for å spille Breivik. Forestillingen framstår som en monolog, og er blant annet basert på Breiviks manifest og rettssak. Statsvitenskapstudent og Utøya-overlevende Eivind Rindal har forståelse for reaksjonene stykket har skapt.

– Årsaken til at veldig mange i AUF og Støttegruppen (for 22. juli, red.anm.) er kritiske til stykket, er todelt. Det er dels fordi stykket kan fungere som en talerstol for Breivik, og dels fordi det vekker mange sterke følelser hos de rammede, sier han.

– Overser sin samfunnsoppgave

Rindal har også en klar formening om hva et teater som tar for seg Breivik burde omfavne.

– Det er viktig at stykket ikke er spekulativt, og klarer å holde fokus på at det hele ledet til målrettede likvideringer av 69 ungdommer, sier han.

Selv om Rindal sidestiller kunst og demokrati, synes han likevel det bør stilles krav til innhold. Dette gjelder spesielt kunstverk som står i fare for å opprøre, ikke bare andre overlevende og pårørende, men samfunnet som helhet.

– Teateret overser en vesentlig del av samfunnsoppgaven sin om publikum reagerer på Breivik som individ, og ikke det faktum at 69 ungdommer ble skutt og drept, samt at en bombe gikk av i Regjeringskvartalet, sier han.

Spekulativ finale

Teatersjef Per Anianassen ved Avant Garden er av den formening at stykket reiser interessante spørsmål rundt Breivik.

– Stykket handler om en skuespiller som prøver å gå inn i Anders Behring Breiviks univers. Det er et sterkt stykke som kanskje reiser mange flere, nye spørsmål om Behring Breivik enn det gir svar, sier han. At stykket mangler perspektiv fra de overlevende og pårørende, er riktignok ikke noe Avant Garden kan gjøre noe med, dette grunnet opphavsrett. Det utelukker imidlertid ikke at stykket kan tjene en funksjon.

– Det som er en mulighet når det gjelder ønsket om en kontekstualisering er at man kan reise en offentlig debatt hvor disse perspektivene tas opp og innvendingene komme til uttrykk, sier han.

I sin anmeldelse av stykket går teaterkritiker Hege Ulstein i Dagsavisen langt i å hevde at oppsetningen er jevnt over spekulativ, og trekker spesielt fram en avsluttende scene. Her ifører hovedrolleinnehaver Højgaard seg full tempelridderrustning, før han sikter et våpen mot publikum.

– Det er et teatervirkemiddel som gir flere tolkningsmuligheter. Jeg mener det ikke er spekulativt i konteksten av resten av forestillingen. Men om du rykker dette ut av sammenhengen, skjønner jeg at det kan oppfattes slik, sier Anianassen.

Videre mener han at kunsten skal være fri, men at det likevel finnes unntak.

– Det vil alltid være slik at kunsten ikke uproblematisk kan overskride alle regler som gjelder. Man kan ikke bryte alle lover og regler i kunstens navn, og forvente at det fortsatt kan kalles kunst, sier han.

Etisk gråsone

Førsteamanuensis Ellen Foyn Bruun ved Institutt for kunst og medievitenskap, mener teaterstykkets form og perspektiv er avgjørende for hvorvidt en oppsetning som dette kan kalles etisk forsvarlig.

– Jeg tror ikke å gjøre kunst av 22. juli er feil i et etisk perspektiv. Det finnes det allerede mange andre eksempler. Men det er hårfine balanser, og den estetiske formen er svært viktig, sier hun.

Rindal forteller at AUF og Støttegruppen problematiserer hvorvidt teaterstykket kan virke opprivende for pårørende. Det har både Bruun og undervisningsdosent Barbro Rønning, som jobber ved samme institutt, forståelse for.

– Jeg mener likevel at det på mange måter inngår i teaterets samfunnsoppdrag å ta opp temaer som dette, også når reaksjonene har vært så sterke som i dette tilfellet, sier Rønning.

Kan hemme sorgprosessen

Både Rønning og Bruun mener det er grunn til usikkerhet om hvorvidt teaterstykket vil ha en negativ effekt på overlevende og andre pårørende. Likevel vil både valget om å se stykket, og effekten det vil ha, være individuell.

– Før vi har sett stykket, har vi forstått at det er en skuespillers undersøkelse av hvordan Breiviks tekster påvirker han. En slik undersøkelse kan være viktig, men hvis målet er å skape forståelse og aksept for handlingene hans, blir det feil, sier Rønning.

Stykkets regissør har tidligere uttalt til Politiken at stykket kan gi verdifull innsikt og forståelse av Breiviks psyke. Hvorvidt en slik forståelse bør være en målsetning, er noe Bruun og Rønning setter spørsmålstegn ved.

– Hvis oppfatningen i samfunnet gjennom teaterstykket blir en slags forståelse for handlingene hans, kan det være vanskelig for pårørende, sier Bruun. Hun understreker at forståelse eller aksept kan risikere å undergrave erfaringene og sorgprosessen til de berørte.