By søker moské

16. januar avholdt årets mastergradsstudenter i arkitektur ved NTNU en utstilling av sine prosjekter. Den omfattet alt fra urbane boligutfordringer til grotteturisme. Midt i alt det fargerike og uortodokse valgte imidlertid arkitektstudent Johannes Schjenker Bø å orientere seg mot Mekka, med prosjektet «141 grader sør».

– «141 grader sør» er orienteringen mot Mekka fra Trondheim. Valget om å tegne en moské handler om å gjøre noe jeg ikke får mulighet til å gjøre senere, sier han.

Schjenker forklarer at det var viktig å velge en oppgave som et svar på et problem, samtidig som det åpner nye spørsmål. De fleste moskeer i Norge i dag er nødløsninger av typen transformerte kjelleretasjer. Slik er tilfellet også i Trondheim.

– De fleste muslimer jeg har snakket med er utrolig ydmyke og takknemlige for at de i det hele tatt har et lokale, men ville man noensinne lagt en kristelig menighet til en gammel gymsal?, sier han.

Naboreligion

For Schjenker var ikke valgene mange da han skulle velge beliggenhet for moskeen sin. Misjonskvarteret like ved Prinsen kino huser både Baptiskirken og synagogen. Om prosjektet til arkitektstudenten hadde blitt realisert, ville det derfor havnet nærmest vegg i vegg med de andre trossamfunnene.

Forstander Ralph Buchmann holder til i det jødiske trossamfunn, og understreker at synlighet er like viktig for muslimer som for andre grupper. Han stiller seg positiv til tanken om en moské i kvartalet.

– Det ville vært en berikelse for det religiøse mangfoldet, sier han.

Buchmann tar derimot opp de daglige bønneutropene som et potensielt problem. I moderne moskeer blir disse gjerne kringkastet gjennom megafon eller høyttaler.

– Det som kan bli en utfordring og en kulturkollisjon er om det blir tillatt med bønneutrop fra en minaret (spiret på moskeen, red.anm.). Likevel, i et pluralistisk samfunn som skryter på seg et mangfold og vern om minoriteter, kan det være det må tåles, sier han.

Buchmann trekker også frem teolog Idar Kjølsrøds visjoner om en tverreligiøs kirke i forbindelse med Stiklestad-jubileet som et eksempel på integrering.

– Å samle flere trossamfunn under ett tak er en spennende tanke, sier han.

Bevisst integrering

Ved å påpeke at muslimene fortjener et dedikert bygg som en verdig ramme for troen sin, peiler også Schjenker seg inn på temaer som byutvikling og integrering. Arkitektens løsning kan være så enkel som å sørge for tilstedeværelse i bybildet.

– Det er viktig at et bygg blir en del av bevisstheten til folk. Ute på Furuset ved Oslo har de for eksempel bygget en stor moské som ligger isolert fra alt annet, den er ikke i kontakt med samfunnet, sier han.

Og det er denne fellesskapsfølelsen som preger hele prosjektet. Integrering i praksis kan for eksempel ta form av gjennomgående bruk av glass i bygningen, for å skape gjennomsyn og avmystifisere det som foregår på innsiden. Schjenker mener dessuten at en moské kan være mer enn et sted for bønn.

– Moskéen kan være et lite samfunn i seg selv. I prosjektet mitt er førsteetasjen dedikert til alle, og her kan det for eksempel legges en kafé, et auditorium eller liknende, sier han.

Schjenker er likevel skeptisk til om moskeen noensinne kommer til å se dagens lys.

– Veldig mange moskeer i Norge er privatfinansierte, de får relativt lite støtte fra staten. Derfor ville det nok dessverre ha vært for dyrt å realisere prosjektet mitt, sier han.

Bildetekst: Blant årets mastergradsprosjekter var to forslag til moskeer. Johannes Schjenker Bø har tegnet en moské med et mer moderne tilsnitt.

.