Creepy på en god måte
KOSMORAMA: Stoker holder spenningen på topp, selv om man aldri er i tvil om at det er noe feil med onkel Charlie.
Tekst: Christine Rokkan Eriksen, Radio Revolt
Blomster kan ikke velge sin farge, forteller hovedpersonen India, en innesluttet og rar tenåring spilt av Mia Wasikowska. Hennes far omkom i en bilulykke, og i begravelsen kommer den yngre broren Charlie. Han er vakker og sjarmerende, og India er tiltrukket av han til tross for hennes mistanker rundt hans motiver. Moren, spilt av Nicole Kidman, kan ikke motstå den yngre versjonen av hennes avdøde mann.
I en scene sitter India og Charlie ved pianoet. Musikken stiger til et intenst klimaks, og med ansiktene deres tett sammen ser man den nære slektskapen mellom de. Det er en ekkel følelse som sitter i magen min. Likhetene er “creepy”, men den store forskjellen ligger i Charlies skjulte kunnskap, som han bruker til å lokke India til seg. Wasikowska og Goode speiler hverandre perfekt. Hans lure smil vakler aldri i møte med hennes stenansikt. Noen vil kanskje synes at India til tider nærmer seg Wednesday Addams tilstander, men man føler alltid at det gjemmer seg noe under den stramme munnen - noe som Charlie helt klart ser også.
Bare moren Evelyn er blind, og som den “normale” i familien virken hun ekstra overfladisk. Kidman sin karakter er på sidelinjen for mesteparten av filmen, men hun imponerer der hun trengs, og overskygger ikke de andre, litt mindre kjente fjesene. Det var overraskende minneverdige prestasjoner fra alle involverte, selv om de fleste var på skjermen i bare noen få minutter.
Mye av filmens kraft kommer fra designet på filmen. Huset og den omliggende naturen skjuler hva som foregår, og er med på å skape et dukkehuseffekt. Indias klær og sko minner sterkt om en porselensdukke. Bare når hun må ut av boblen for å gå på skolen blir vi klar over at disse menneskene må leve i samme verden som oss andre. Charlie sin konstante tilstedeværelse blir som en prikkende følelse i nakken, men man er ikke sikker på om man liker det eller ikke. Alt i filmen er med på å skape en helhet som drar deg inn fullstendig: flyten av kameraet, klippingen og ikke minst lyddesignet. er intense, vakker og uhyggelig samtidig.
Det er noen få ting som ikke faller så lett på plass. Uten å spolere må jeg si jeg kunne godt kuttet ut de siste to minuttene av filmen, da den siste scenes føltes som den ikke hadde blitt laget av de samme folkene. Det er synd at siste bildet man sitter igjen er litt klisje, spesielt siden resten av filmen er en unik opplevelse som holdt meg spikret til stolen gjennom det hele.
