Damplokomotiv
Det tar tid å få startet musikkmaskinen Vidar Busk, men vel ute av startgropa er han ustoppelig.
S. Møller m/Vidar Busk – Storsalen – 13. oktober
Vidar Busk har alltid omfavnet en tilbakelagt tidsalder og tilsynelatende har det ført til at eldes raskere enn oss andre. Torsdag var det i alle fall en uforholdsmessig gammel 41-åring som åpnet konserten i Storsalen med blues, swing og rock. I den rekkefølgen.
Først var gitaren for høy, så var det ingen stemme, soloer uten temop og timming før det toppet seg da han på et tidspunkt måtte lese teksten. Jeg tok meg selv i lure på om Vidar Busk var blitt et blueslokomotiv som lenge hadde gått så fort og hardt at det til slutt hadde sporet av ut i ingenmansland, for å bruke en bluesreferanse.
Men så, etter to skuffende innledende nummer, våknet bjørnen fra dvalen. Og da viste både S. Møller Storband og Busk at selv om det tar tid å få startet musikkmaskinen Vidar Busk, er han ustoppelig når han først er ute av startgropa. Kvaliteten på scenen steg proposjonalt med antall danseglade på et etter hvert stappfult gulv.
Vidar Busk behersket etter hvert storbandformatet i den grad at det kledde han like godt som den knallgule jakka. Men S. Møller skal ha tilsvarende med, om ikke mer, skryt for hvordan de behersket Vidar Busk. Lydstyrke, skarphet, tempo og sceneframtoning var synkront mellom band og frontfigur. Godt gjort med tanke de raske skiftene fra frontfiguren, som gikk fra vandring i halvsøvne til å løpe forsterkeren over ende, før han sendte gitaren etter.
