De gærne har det godt

Det er en noe forfjamset skikkelse som tusler ut på Byscenen onsdag kveld. Han lunter litt rundt, får litt hjelp med gitaren, men etter kort tid river han og bandet i gang med “A Cold Night For Alligators”. Og etter et par meget gjenkjennelige hyl kan man konstatere at det faktisk er Roky Erickson som står på Byscenen denne kvelden.

For 10-15 år siden ville Rokys opptreden på Byscenen virket totalt utenkelig. Han har med rette blitt kalt den store tapte rockevokalisten, og veien til Byscenen har virkelig vært lang. At triste skjebner henger som et tungt bakteppe i rockehistorien er vel kjent for de aller fleste, og Rokys historie kan trygt sies å havne i denne kategorien. Det er historien om et enestående talent revet i fillebiter av LSD-misbruk, mentalinstitusjoner og påfølgende sinnsykdom.

Etter en åpning med overbevisende trøkk, dundrer Roky og bandet videre med “Bermuda”, og stemmen til Roky rasper og grauter ut låta med overraskende kontroll. Videre ut i konserten får publikum servert “John Lawman”, og igjen sitter ting som de skal når man tar i betraktning at dette tross alt er en gammel mann, som har levd noe over gjennomsnittlig hardt. “Goodbye Sweet Dreams” bringer ut en hjerteskjærende sårhet hos Roky, og det er vanskelig å ikke tenke litt over hans lite suksessfulle og dypt triste livshistorie.

Konserten går videre som forventet, og fokuset ligger på Rokys 80-talls materiale fra det fantastiske albumet “The Evil One”. Klassikere som “White Faces”, “The Wind and More”, “I Think of Demons” og en mesterlig “Stand For The Fire Demon” viser hvilken imponerende låtkatalog mannen besitter. Rokys enestående egenskap har allikevel alltid vært den skjærende kratfulle stemmen, og når tingene stemmer for Roky denne kvelden, og han vrenger ut et av sine velkjente primale vræl er magien så absolutt der.

Konserten besto også av et lengre hypnotiserende drag med 13th Floor Elevators låter. “Rollercoaster” er den første av disse låtene og den mørke,tunge psykedeliske rocken kommer virkelig til rette her akkompagnert av tunge orgeltoner. Og etter “Fire Engine”, “Reverberation”, “Splash 1” og “Tried to Hide” hadde også psych-huene fått sitt.

Ekstralåter blir også gitt til et ekstatisk publikum, men “Two Headed Dog” og “You’re Gonna Miss Me” drukner desverre litt bort.
Litt overivrig backingvokal fra bandet gjør at det er vanskelig å høre Roky, noe som er synd, for dette ville vært den perfekte finalen på en ellers god konsertopplevelse.

Gjennom hele konserten får man inntrykket av at Roky ofte trenger den hjelpen han kan få av bandet, og han virker til tider nærmest litt malplassert der han tasser rundt på scenen. Samtidig blir det vanskelig å rette noen kritikk mot Roky. Joda, det er ikke alltid stemmen holder, og det blir bomskudd et par steder i løpet av konserten, men så var det heller ingen oppvisning i musikalsk presisjon publikum hadde kommet for å se. For som sagt, når det stemmer for Roky, har han stålkontroll på publikum, og dette var i høyeste grad en imponerende og underholdende rockekonsert.