De prosjektløse

Fra ungdommen er på mange måter en ganske ambisiøs utgivelse. På papiret er det snakk om en samling korte, reportasjeaktige portretter av norsk ungdom, men mellom linjene i flettverket ligger et forsøk på noe større: Med 22. juli som forankring, har forfatterne forsøkt å fange en hel ungdomsgenerasjon på 190 sider. For hva er egentlig en vanlig ungdom i Norge?

Selv om vi alle sannsynligvis sitter med en viss oppfatning av akkurat denne ungdommen, beveger boka seg forbi tendensene, ned fra makronivå og inn i enkeltindividet.

Fra ungdommen er en bok sett gjennom øynene til en generasjon som ikke bare er post-Utøya, men post-opprør og post-globalisering.

Resultatet er en lun hyllest til mangfoldet, virkeligheten og livet, sett gjennom øynene på en generasjon som mangler et felles prosjekt – en generasjon som ikke bare er post-Utøya, men post-opprør, og post-globalisering, fanget i en slags kollektiv mangel på retning.

Fra ungdommen tegner et lite bilde av Norge med store forskjeller, et bilde av ungdom som søker, strever og forsøker å finne seg selv i alt virvaret.

Her er pakistanske Arva Syed fra Melbu, som drømmer om å bli danser i en bygd der dans kun er lek og moro, og som er lei av å bli omtalt som «hele Vesterålens Michael Jackson».

Her er Isak Anders Utsi, som har overtatt reindrifta etter pappa, som finner en egen skjønnhet og sjelsro ute på vidda, men likevel frykter for fremtiden til et yrke som blir mindre og mindre utbredt i en teknologiens tidsalder.

Et gjennomgangstema i Fra ungdommen er behovet for å bli anerkjent for den man er, men også håpet om en bedre fremtid.

Der Simon Stisen finner trøst i Jesus for å døyve savnet av pappaen han engang kjente, vender Farhad Mansouri seg mot Mekka i frykt for å bli kastet ut av landet.

Josephine Albrektsen er ensom og desillusjonert, men finner forløsning i den stadig mer omgripende japanske populærkulturen, der eventyrprinsessene eksisterer også utenfor eventyrene.

Et gjennomgangstema i Fra ungdommen er behovet for å bli anerkjent for den man er, men også håpet om en bedre fremtid. Forfatternes observasjoner er prosaiske nok til å gi oss et innblikk i de enkeltes hverdag, men makter også å gi innsikt i hvordan ungdommen skaper og definerer mening i livene sine.

Det er en bok som lett kunne blitt sentimental og tendensiøs, men som heller makter å nyansere og utvide vår forståelse av ungdomsbegrepet, så vel som ungdommen det omfatter.

Språket i tekstene preges riktignok av varierende kvalitet, sannsynligvis fordi de er skrevet av ulike forfattere. Men de gjør alltid en god jobb med å fremheve menneskene det handler om.

Det er tross alt ungdommen som er det viktigste.