Den troende
Margreth Olin har blitt beskyldt for å lage tunge, triste og politiske filmer. Selv er hun mest opptatt av håpet og troa på endring.
Den kinoaktuelle Engelen har i anmeldelser blitt beskrevet både som «en tung knyttneve» og «et eklatant innlegg i norsk narkotika- og barnevernspolitikk». Den har da også blitt vist for Stoltenberg-utvalget, som blant annet skal ta stilling til spørsmålet om heroinassistert behandling; eller «gratis heroin til narkomane», som praksisen gjerne blir beskrevet som i norsk presse. Tungt, politisk materiale, med andre ord. Eller?
– Det er en film om en familie, sier Margreth Olin selv.
Hun tror det norske publikummet ser Engelen i lys av hennes tidligere dokumentarfilmer.
– Jeg kom nettopp hjem fra filmfestivalen i Toronto, og der var jeg som spillefilmdebutant. Filmen ble liksom ikke mottatt som den siste i rekken av Margreth Olin-filmer. De som så filmen i Toronto var mer opptatt av skuespillerprestasjonene, hvordan Maria Bonnevie spilte og slike ting.
Å åpne dører
Engelen har sitt opphav i et tidligere prosjekt, som handla om Pia, ei rusavhengig kvinne som Olin fulgte over lengre tid og fikk et nært forhold til. Det skulle bli en dokumentar, men prosjektet blei lagt på is. Pia klarte å snu livet sitt, å leve med sjukdommen, og Olin ville ikke risikere at filmen skulle påvirke en venn i en sårbar situasjon. Men film måtte det bli, uansett. En spillefilm bød på nye muligheter.
– En dokumentarisk historie om Pia hadde blitt en helt annen film. Med Engelen fikk jeg muligheten til å gjøre ting jeg ikke kunne gjøre i en dokumentar; i fiksjonsformen kunne jeg åpne døra inn til huset, og se på de nære relasjonene. Den ytre historia i filmen skiller seg fra Pias historie, men den emosjonelle reisa er den samme.
Ulykkelig student
Margreth Olin har noe til felles med hovedpersonen i Engelen . Hun blei mor i ung alder, 21 år. På den tida var hun fortsatt student; hun begynte med grunnfag i Bergen, før hun fortsatte i Volda og tilbragte to år ved journalistikkstudiet der. En «litt schizofren utdannelse», ifølge henne sjøl.
– Fordi jeg ikke fikk skape noe eget, ble jeg egentlig litt ulykkelig av å studere. Så da jeg fikk støtte til to av prosjektene mine mens jeg studerte til hovedfag i Oslo, var jeg bare glad for å slippe studiene. Jeg hadde en trang til å fortelle historier, sier hun.
Noen vil også si at Margreth har en trang til å skape debatt. Sjøl mener hun at hennes posisjon i norsk offentlighet også har mye å gjøre med heldig timing. Samtidig er hun ikke i tvil om at politisk kunst er nødvendig for å drive det offentlige ordskiftet videre.
– Da jeg valgte å lage Dei mjuke hendene , hadde det mye å gjøre med at jeg alltid hadde hatt gamle folk rundt meg. Så havna den midt oppi diskusjonen om eldreomsorg. Da Ungdommens råskap kom ut, var debatten om den norske skolen i full gang. Men alt jeg lager dreier seg jo om norsk samtid, så jeg er veldig glad for at mine filmer kan være med og sette dagsorden.
– Håp er realistisk
Engelen har da også allerede blitt karakterisert som et innlegg i debatten om norsk ruspolitikk. I så tilfelle har Margreth Olin forsøkt å skrive et nyansert innlegg; en tekst som vil vise at det finnes menneskelighet i de miljøene som politikere og kommentatorer omtaler med eufemismen «belastet».
– Håp er realistisk. Der det er som svartest, er det alltid en lysning, en vei ut. Jeg ville vise at håpet er til stede i dette miljøet. Generøsiteten og romsligheten som finnes der har gjort inntrykk på meg.
På spørsmål om hvorvidt hun tror Stoltenberg-utvalget kan utrette noe for ruspolitikken, svarer hun overraskende direkte, enkelt og optimistisk.
– Jo, jeg tror det. Jeg har troa.
