Det uendelige lerret

Et utall tusen sitter foran hver sin datamaskin, og trykker på den samme knappen. Refresh, refresh. Det er mandag, klokka er ni om morgenen. Brått kommer det alle venter på: føljetongens håndfull ruter. Det tar noen minutter å fordøye sakenes siste gang. Så er det rett til forumet. Elsker den. Hater den. Vil ha mer. Men det kommer ikke noe mer før onsdag.

Fremad i alle retninger

– En webcomic, eller nettserie, er ganske enkelt en tegneserie som distribueres og er lesbar på internett, sier Morten Harper.

Han er tegneserieekspert med flere fagbøker på samvittigheten, og forteller at man skiller mellom flere sjangre.

– Den mest utbredte er det klassiske stripeformatet. Det har nærmest flyttet seg direkte fra avissiden til nettsiden.

Serier med stripeformat er gjerne av typen «en-vits-om-dagen», og er ofte født ut av datamiljøer, med dertil relatert humor, slik som Ctrl+Alt+Del og PvP. Men nettserier kan gjerne også gå i helt motsatt retning; serien When I am King utnytter nettsidenes uendelige areal, og strekker seg metervis hit og dit, med små animasjoner for ekstra effekt her og der.

– Det er det å tenke på disse nye mulighetene som er det mest spennende, sier Harper.

Surrealistiske sjangre

På tvers av disse sjangrene går også en helt annen tendens. Det er tendensen nettserier har til å gå helt nye veier i sine fortellinger og observasjoner, uavhengig av tekniske egenskaper. De står frie til å eksperimentere. For en nettserie er som oftest gratis å lese, og trenger derfor ikke å appellere til den snevre forretningssansen til «syndication» - agentene som selger tegneserier til aviser.

Og eksperimenterer gjør de. Dinosaur Comics har brukt samme tegninger nesten hver dag i fem år; bare den filosofiske teksten forandres. Legostar Galactica er laget av lego. A Softer World legger en surrealistisk monolog over et urelatert fotografi i ulike grader av zoom. 8-Bit Theater bruker kornete «sprites» – spillfigurer – fra det gamle videospillet Final Fantasy. Sci-fi-serien Crimson Dark går i motsatt retning; alt tegnes i et 3D-program med kompliserte lyssettinger. Ingen av disse tegneseriene er lette å se for seg i et kommersielt format.

Det daglige brød

Kommersielt er fenomenet altså ikke. Men likevel klarer enkelte tegnere å tjene til livets opphold på nettserier. Fred Gallagher livnærer seg på å tegne Megatokyo. Ekteparet Phil og Kaja Foglio gikk sågar fra å selge serien Girl Genius i et blad, til å gi den ut gratis på internett. Inntektene økte kraftig.

– Hvordan er dette egentlig mulig?

– Det er ikke funnet noen veldig lukrativ forretningsmodell for tegneserier på nett. Men noe som er i ferd med å bli mer vanlig, er at man utgir samlebøker og produkter rundt serien, som t-skjorter og liknende, sier Harper.

«Merchandise» er blitt vanlig blant etablerte nettserier, men noen prøver også å få leserne til å betale direkte. Modern Tales er en nettportal som tilbyr serier både gratis og mot betaling.

– Denne utviklingen er ennå i startgropen. Men noe av det som er mest spennende å se, er at om noe tar av på nett, så kommer det også i bøker. Penny Arcade, for eksempel, har blitt gitt ut i flere samlebøker. I kommersiell sammenheng er internett i dag først og fremst et visningssted, men i framtiden kan det bli et seriøst utgivelsessted.

Fra dør til dør

Bøker er dog ikke det eneste stedet å lete hvis man vil finne en nettserie tatt ut av dens opprinnelige element. Det kan være nok å ta en tur opp på campus på NTNU, for eksempel Institutt for datateknologi og informasjonsvitenskap. Her henger utskrevne striper tett i tett på kontordørene.

– Den handler om fagfeltet mitt, ler stipendiat Norvald H. Ryeng.

Stripen som møter besøkende på hans kontor er fra xkcd, kanskje en av de aller mest kjente seriene på nett. Søker du på «webcomic» på Google, vil Randall Munroes samtidsbevisste strekmenn være det første du møter.

– Den påpeker en del artige ting som veldig mange observerer, og som den tar opp på sin måte, forklarer Ryeng.

– Er det mange du kjenner her oppe som leser xkcd?

– Ja, det er det, smiler stipendiaten.

Millioner av serier

Det er ikke bare ved NTNU nettserier er populært. Morten Harper påpeker at antallet på verdensbasis er svært høyt.

– Jeg har ikke tall på hvor mange serier som finnes der ute, men det kan fort være snakk om millioner i global sammenheng. Dette er et sted hvor unge amatører kan prøve seg, sier han.

Tegneserieeksperten sammenlikner nettserier med de gamle fanzinene, smalkulturelle blader for lesere med felles interesser. Ofte er det nettopp små kulturer seriene representerer, og utallige serier er basert på rollespill eller populære dataspill. «Furries» er dyr med menneskeliknende anatomi, et svært populært konsept i visse subkulturer, og vi møter dem blant annet i Freefall og Lackadaisy. Octopus Pie drøfter problemstillinger fra indie-kultur, mens Dresden Codak tar for seg kvantefysikk og relatert vitenskap med lettbent humor.

Stygge andunger

Nettserier er virkelig for alle, både lesere og skapere. Det er knapt nok et krav at du kan tegne, for veien blir til mens du går. I mange serier kan man til og med følge tegnerens kunstneriske progresjon gjennom årene. I serier som Questionable Content og Gunnerkrigg Court er stilen i nyeste rute knapt gjenkjennelig fra første.

– Det er min antagelse at de neste store tegneserietalenter vil ha hatt sin debut med nettserier. Utfordringen er å bli lagt merke til. Da mener jeg at steder som den norske portalen nettserier.no er veien å gå, sier Harper.

– Har du noen serier du liker spesielt godt?

– En av mine favoritter er den svenske serien Little Gamers. Men jeg vil også trekke fram Scott McClouds eksperimenter og forsøk på å gjøre nye ting.