Drep meg, vær så snill

FRITT VILT III – REGI: MIKKEL SANDEMOSE – FANTEFILM AS

De to første filmene i Fritt Vilt-serien er ikke så ille. De er generiske, men en smule sjarmerende og sånn passe severdige slashere. Det som i størst grad kjennetegner denne tredjefilmen er derimot at den er oppsiktsvikkende uinteressant.

Historien finner sted før hendelsene i de foregående filmene, der en mystisk skikkelse slakter ned uskyldige fjellturister. Her starter det hele med morderens traumatiske barndom og starten på hans drapskarriere, uten at det som skjer egentlig forklarer hvorfor han utvikler en trang til å ta livet av alle han kommer over. Så hoppes det noen år fram i tid, og man får se en vennegjeng på fjelltur. Det er selvsagt ingen tvil om hvor det fører hen.

Mikkel Sandemose gjør sin langfilmdebut med Fritt Vilt III, og har tidligere regissert en rekke reklamefilmer. Det synes på filmens utseende, som er veldig glatt og polert. Det positive ved dette er at det er tilsiktet og kompetent gjort, men dessverre fullstendig sjelløst og blottet for atmosfære.

Sandemose utviser på en annen side ingen kompetanse når det gjelder å regissere skuespillerne, og skuespillerne gjør heller ikke stort for å hjelpe seg selv. Julie Rusti er søt som en kjeks, men har dessverre enda mindre karisma enn en. Tilsynelatende har sistnevnte egenskap vært øverst på castingansvarligs ønskeliste.

Karakterene har knapt personlighet, og er endimensjonale på sitt beste, og replikkvekslingene dem imellom er helt usannsynlig stive og lite overbevisende. Det er ikke den eneste grunnen til at de til tider er direkte pinlige; manuset bærer på alle måter preg av venstrehåndsarbeid og mangel på kreativitet.

Så klart må man bare akseptere slashersjangerens obligatoriske formel. Hovedpersonene skal jages og tas av dage, én etter én. Men innenfor en sjanger full av tilsvarende filmer utmerker ikke Fritt Vilt III seg i det hele tatt. Det er helt ufattelig hvor fantasiløst dette er. Ingen kreativitet er å spore noe sted, og enda verre, ingen ambisjoner om kreativitet. Selv drapene er kjedelige, og føles bare som antiklimaks.

Samtidig kjenner jeg et stikk av sjalusi hver gang en av karakterene dør og blir befridd fra dette makkverket. Selv måtte jeg holde ut hele spilletiden. Hadde jeg tilhørt filmens dørgende uinteressante vennegjeng, hadde jeg nok kommet morderen i forkjøpet og tatt livet av meg selv.