Du borde tycka om mig
I år ga Bo Kaspers Orkester ut albumet «Du borde tycka om mig» og det er ingen tvil om at Trondheimsfolket synes veldig mye om Bo Sundström og hans kompani.
BO KASPERS ORKESTER - OLAVSHALLEN - 21.NOVEMBER
Bo Kaspers Orkester startet opp i 1991, har gitt ut ti plater og er nå ute på en turné i Skandinavia for å gjøre det de lever og brenner for. Som multitalenter innen instrumenthåndtering, med stabile vokalprestasjoner og en forbløffende måte å sette stemningen på, tenner de helt klart et lys i nordmenns hjerter. Onsdag kveld var det publikum i Olavshallen som ble satt i fyr og flamme.
Det er klart at dansetrinnene til vokalisten ikke er hva de en gang var, men når det bys opp til en tilnærmet bryggedans angrer publikum på sitteplassene. Ikke at det hindrer alle heller, det er ingen vits i å sitte stille. Dansefoten trampes sjenert i gulvet, noen få tøffe sjeler reiser seg, alle klapper i takt. Spesielt i publikumsfavoritten «Cirkus», hvor inntrykket forsterkes med modig bruk av blant annet trekkspill og kontrabass, kan man se hva tjue år med intensiv suksess gjør med prestasjonene.
Hva er det med Bo Kaspers Orkester som gjør at det norske publikkumet blir sjarmert i senk hver eneste gang? Er det den behagelige synth-pop-jazz-indie-kombinasjonen? Eller er det måten man dras inn i vokalistens egen kjærlighet- og livshistorie på? Utførelsen av «Innan du går» gjør vondt, både for band og publikum, men ikke nødvendigvis på en dårlig måte. Det skal gode musikalske bragder til for å inkludere lyttere slik som de gjør. Intensivt og rolig, men allikevel så dramatisk og spennende. Det varmer helt inn til hjerterota.
Det ser ut til at bandet behersker alt. Når seks stykker klarer å utforme det et vanlig orkester på åtti mann får til, med instrumenter fra akustisk gitar til tverrfløyte og tamburin, er det lov å gi dem creds. Jeg er sikker på at om de hadde tatt opp et brød (noe det også så ut som de gjorde på et visst punkt) og brukte det som en tromme, ville det gått an. Litt rart var det da at den mest kjente låten aldri kom. Selv med to overraskelsesmomenter ved konsertens slutt, ble aldri «Hon är så söt» i det hele tatt nevnt, og et forventningsfullt publikum ble om mulig litt skuffet.
Men under alle omstendigheter var konserten preget av talent, talent og enda mer talent. Og ganske mye kjærlighet.
