Dukkehuset med det rare i

– Fine sokker du har på deg, sier lyd- og lystekniker, samt altmuligkvinne, Una Ersdal.

Hun sikter til de knallrøde sokkene i et ellers helsvart kostyme hos dukkespiller Annika Udo.

– Å, hold kjeften på deg, du i det lille kontrolltårnet, smeller Annika ironisk tilbake.

Det skal øves på Teater Visuells nyeste produksjon: ApA. En fortelling som kan spilles hvor som helst, gjerne på ferie. Gjerne i Afrika eller Thailand, om Annika får muligheten. Kofferten står alltid i bilen, og i kofferten ligger hele forestillingen. Det er ingen dialog, ingen komplisert story, ingen moral. Og det hele er over på åtte minutter. Men når forestillingen er så liten og så enkel, blir også potensialet stort og scenene uendelige mange.

Størrelsen på forestillingen står godt i forhold til teateret selv. Med 30 sitteplasser er det ikke dukkestørrelsene som gir Stillverk 1 tittelen «Norges minste dukketeater».

Atelier, verksted, soverom, teatersal

Stillverk 1 var opprinnelig et sporvekslingstårn. Driften endte en gang på 80-tallet, og da Annika kom til byen for å etablere Teater Visuell etter endt skuespillerutdanning i Fredrikstad og Berlin, restaurerte hun bygget og flyttet inn fra båten sin på Bakke brygge.

– Det fungerte som verksted, bosted og atelier. Da jeg begynte å bo i ordentlige hus i 2002, startet jeg omleggingen til teaterscenen og det har alltid vært planen at det skulle spilles teater her, forteller Annika.

Om våren produseres det, og om høsten spilles det. Ellevte september er det klart for Katta & Svinet, en populær forestilling om et trøndersk svin og en svensk katt som skal bo under samme tak.

Siden 2004 har det vært over 200 forestillinger i det lille tårnet langs jernbaneskinnene, helt i enden av kanalveien.

– Når jeg tenker meg om kan du doble det antallet, korrigerer hun seg selv.

Pompel og Pilt - syndromet

Det ligger et litt skummelt skjær over dukketeater. Annika forklarer at det har sammenheng med hvor sterk illusjonen av noe dødt som blir levende er.

Foto: Eivind Sponga, Under DuskenFLERE DUKKER ENN MEDLEMMER: Una Ersdal og Annika Udo utgjør Teater Visuell. 11. september er det klart for Katta & Svinet, en populær forestilling om et trøndersk svin og en svensk katt som skal bo under samme tak.– Med dukketeater får skuespilet en ny dimensjon. Om jeg klarer å animere noe dødt til det punktet at jeg rører noe inne i deg så har jeg klart det. Når man har kommet dit kan man utrykke følelser både klarere og raskere. En dukke kan utrykke lengsel bare gjennom å vri på hodet, forteller Annika.

– Men du må også vite nøyaktig hvordan. Skal du bli dukkespiller må du først bli skuespiller, legger hun til.

De fleste forestillingene er rettet mot barn, men de viser også forestillinger som er mer for voksne. I november skal de spille Luft, en forestilling som bygger på visuelle bilder om luft, og skal spilles med gjennomsiktige dukker. At også de voksne lar seg fange i illusjonen er det liten tvil om.

– Jeg har sett voksne mennesker rygge baklengs inn i teknikerboden når dukken legger en hånd på dem, utdyper Annika og ler.

Respekt for illusjonen

Annika Undo har lager alle dukkene sine selv, hun holder også kurs i både dukkelaging og dukkespilling på teateret.

– Vi lager dukker av Adresseavisa som vi får til å gå ved hjelp av ikke mindre enn fem dukkespillere. Som regel sitter deltakerne igjen med nyvunnet respekt for kunsten. Man jobber lenge med å bygge opp en illusjon. Da kan man ikke bare ta tak i dukken og vri om hodet ved endt forestilling og drepe det hele. Jeg lar aldri barna få møte dukkene etterpå, da tar man fra barnet illusjonen, poengterer Annika.

De tre siste årene har hun hatt hjelp av Una Ersdal. Hun er utdannet biolog ved NTNU, og forteller at det var jobben som lydtekniker i Forsterkerkomiteen ved Samfundet som førte henne inn på et litt annet spor enn biologien.

– Det hele er vel egentlig en hobby som har tatt litt av. Det kom vel en anbefaling eller noe, og plutselig var jeg her, forklarer hun.

Ønsker støttespillere velkommen

Nå har teateret også fått prøverom på Bispehaugen skole som åpner for gjestespillere på Stillverk 1. Teateret mottar produksjonstøtte fra blant annet Den kulturelle skolesekken og Trondheim kommune, men det finnes ingen ordninger for driftstøtte. Forestillingene finansieres gjerne gjennom turneene. En produksjon koster omtrent 600 000 kroner og søknadsprossene er et enormt arbeid i seg selv.

Foto: Eivind Sponga, Under DuskenSTORE DUKKER I LITE HUS: – De største dukkene veier åtte kilo, de holder jeg på strak arm, forteller dukkespiller Annika Udo.– Jeg satt her i går og printet ut 1500 sider med søknadspapirer jeg har skrevet selv. Det er søknadspapir for én produksjon. Og du risikerer å få avslag på hele greia, sier Annika.

De to skulle gjerne sett at kommunen eller andre ville bidra mer til det som faktisk er byens eneste barneteater.

– Det står klart, vær så god!