Dum, men deilig musikal
En musikal like rotete, fargerik og sjarmerende som de to originalene.
HEI, NY DAG - SAMFUNDET - 1. OKTOBER
SiTs nye storsatsning ble påbegynt april 2009, og denne gangen har de leid inn profesjonelle dramatikere til å stå for manus. Temaet var nok et naturlig valg da både Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen begge har lang fartstid i Samfundet og deres alter-egoer ble til nettopp i Det runde røde. Spørsmålet er om ikke studentene selv hadde klart å lage en egen historie som er vel så bra, for det som bærer denne musikalen er sangene, skuespillerne og fremførelsen – ikke plottet.
Helt fra starten av vil Knutsen og Ludvigsen-kjennere føle seg hjemme. Vi blir møtt av «Hei, ny dag» og vi kjenner igjen et kjent Knutsen og Ludvigsen-cover: To karer, en med slips, og en annen med vest og sløyfe. I stykket er de to del av et studentkollektiv flere av oss vil kjenne oss igjen i, med den pertentlige gløshaugeren, den eksentriske dans-og-drama-eleven og den brautende østlendingen.
Så viser det seg at dette ikke er et vanlig studentkollektiv, for en av studentene, Sindre, har nemlig fått et særegent virus i kroppen. Viruset, som smitter ved berøring, oppsto på grunn av manglende galskap i livet hans, og gjør at han ukontrollert begynner å synge på Knutsen og Ludvigsen-sanger. Kollektivet er på jakt etter en ny leietaker, og det er da viruset for alvor begynner å spre seg. Dette er en av de morsomste og mest imponerende delene av musikalen. Her viser skuespillerne at de virkelig kjenner sine karakterer – spesielt gløshaugeren, østlendingen og den islandske vikingen Thor er hylende morsomme.
Forfatterne velger en tradisjonell og trygg linje når de velger å parodiere gamle og kjente studenttyper, og det er helt i orden når det gjøres så godt som i Hei, ny dag. Man kjenner lett igjen typene fra sitt eget studentliv og man blir raskt fengslet av humoren. Parodiene i starten av stykket kunne med fordel vært forlenget.
For man sitter med en følelse av at tekstforfatterne burde tatt seg bedre tid med å introdusere sykdommen og hovedpoenget. Plutselig har alle blitt syke og hele kollektivet er lagt i karantene av myndighetene. Klimakset kommer for tidlig, og dette bærer andre akt preg av. Man sliter med å se den røde tråden når huseieren i kollektivet tilfeldigvis finner sin fortapte far og østlendingen plutselig tror han er med i en realityserie. Digresjonene byr på et par morsomme situasjoner, men de virker malplassert og tar tempoet ut av historien.
Når det begynner å bli litt for langt mellom høydepunktene kommer det et sårt tiltrengt taktskifte i form av nydelige «Eventyret om en melodi». Gåsehuden lar ikke vente på seg når hele Samfundet nynner med. Det kommer frem at sykdommen må synges vekk – og da er grunnlaget lagt for å kunne peise på med enda en rekke av Knutsen og Ludvigsen-sanger, denne gangen med hele salen invitert til å synge med.
Alt i alt er dette en underholdende musikal, med kjente og kjære viser. Man vil ikke savne noen av de mest kjente sangene og vitsene, da musikalen støtter seg veldig på Knutsen og Ludvigsens materiell. Forestillingen har en enkel, men god koreografi som harmonerer med Knutsen og Ludvigsens enkle og barnslige lydbilde. En skikkelig feel-good-musikal med en moral det er enkelt å like – vi må tørre å være gale. Og med gode skuespillerprestasjoner, låter vi er glade i og morsomme vitser er det lett å tilgi musikalen for en historie som til tider sliter med å binde sammen Knutsen og Ludvigsens omfattende univers.
